Maria heter egentlig noe annet, men ønsker å være anonym. Derfor står hun med ryggen til på bildet. Videre mot høyre Elevator-medarbeiderne Frode Garnes, Veronica Melby og Silje Strømland. 

Elevator er en del av det som kalles «§ 12-soning». Det henspiller på straffegjennomføringslovens § 12, som åpner for at en person som er dømt til ubetinget fengselsstraff kan sone hele eller en del av straffen i en institusjon. Det kan skje hvis det, som det står i loven, «er nødvendig for å bedre domfeltes evne til å fungere sosialt og lovlydig, eller andre tungtveiende grunner taler for det».

Overgang til løslatelse

Oppholdet på institusjonen skal gi en gradvis overgang fra soning til løslatelse. Kriminalomsorgen har samarbeidet med Elevator i en årrekke, men tilbudet var da begrenset til kun å omfatte mannlige domfelte. Fra nyttår ble det åpnet for at også kvinner kan være beboere i blokka i Ole Deviks vei i bydel Alna i Oslo. Noen måneder senere gikk Maria ut av fengselsporten og inn døra hos Elevator. 

- De i vakta her satt og smilte da jeg kom, jeg fikk jo nesten sjokk, ler hun. 

- Ikke for å smiske, men jeg vil gjerne gi litt «kred» til de som jobber her, det er bra folk, sier hun.

Mens hun bor på Elevator, går Maria på skole tre dager i uka for å ta opp fag hun mangler, og to dager i uka arbeider hun som frivillig på et omsorgssenter for eldre.

30 beboere

Elevator har plass til 30 beboere fordelt på 20 enkeltrom og 10 leiligheter. For tida er tre av beboerne kvinner. Oppholdene på huset strekker seg fra tre måneder til maksimum 12 måneder, og det er en absolutt betingelse at beboerne holder seg rusfrie. De skal være i en form for aktivitet, enten jobb, skole, arbeidstrening eller frivillig arbeid. De ansatte på Elevator samarbeider med beboerne om å følge opp økonomi, nettverk, helse og bolig etter løslatelse.

Maria har egen hybelleilighet der hun kan ha sine egne ting, hun har bad og kjøkkenkrok, men også mulighet til å omgås de andre beboerne i stua i første etasje. De kan også gjøre ting sammen. De får permisjon fra huset i 10 timer i uka, og Marias neste permisjon skal brukes til en tur til Tusenfryd, sammen med en annen beboer på Elevator. 

Som de andre beboerne har Maria en primærkontakt blant de ansatte på Elevator. Eller, rettere sagt, hun har faktisk to.

Kan åpne seg

- Det er ikke ofte jeg åpner meg for folk, men jeg kan snakke om alt med de folka der, sier hun. 

Når kvinner sitter i samme fengsel som menn, tilstreber kriminalomsorgen at det skal skje i avdelinger tilrettelagt for kvinner, og atskilt fra menn. Hos Elevator bor kvinner og menn i samme hus. 

- Det går greit, mannfolka er snille og de har respekt for meg, sier Maria. 

- Det har skjedd to ganger mens jeg har vært her at noen av dem har vært ekle i kjeften. Jeg ga klar beskjed om at det ikke var greit, og det som jobber her tok også tak i det. Og de gjorde det med en gang, de venta ikke ei uke, sier hun. 

Det er klare rutiner for hvordan kvinner og menn skal omgås på huset. De kan omgås i stua i første etasje sammen med de ansatte, men de får ikke besøke hverandre på rommene. Og utenfor kvinnerommene er dørmatta knallrød – det er tegnet på at «her bor en kvinne».

Tett oppfølging

- Vi som jobber her følger opp hver enkelt beboer tett, og vi blir godt kjent med dem, sier sosialfaglig leder Silje Strømland.

Til våren har Maria gjennomført to tredjedeler av fengselsstraffen hun ble dømt til. Da kan hun søke om prøveløslatelse, og hun har planer for framtida. Først skal hun dra i land fagene hun mangler fra videregående, og senere vil hun utdanne seg til vernepleier. 

- Da kan jeg bruke den livserfaringen jeg har, og med den erfaringen har jeg kanskje lettere for å få kontakt med endel folk enn hva andre har, sier hun. 

- Det kjennes godt at vi nå kan tilby et likeverdig tilbud til kvinnelige domfelte, sier daglig leder på Elevator, Paul-Arne Thelin. 

Elevator tar imot domfelte fra hele landet, også forvaringsdømte. Men de domfelte kan ikke bare spasere rett inn døra: De må søke om å bli overført til Elevator, de må ha en motivasjon og et ønske om en endring i livet. Fengselet de domfelte sitter i gjør juridiske og sikkerhetsmessige vurderinger av hver enkelt søker, og de må møte til en samtale med Elevator og fortelle om hvorfor de ønsker denne formen for soning. Etter samtalen vurderer Elevator om søkeren får tilbud om plass. Deretter beslutter fengselet de sitter i om de skal overføres til Elevator eller ikke. Etter innflyttingen på Elevator har Oslo friomsorgskontor ansvar for å følge dem opp på vegne av kriminalomsorgen. 

Tida fra de flytter inn på Elevator og frem til løslatelse brukes også til å forberede det nye livet, utenfor fengsel og institusjon, et liv med bolig og noe meningsfylt å gjøre.

Mangler besøksleilighet

Om vel et halvår er Maria kanskje ute fra Elevator. Hun har et forslag til en forbedring på huset: 

- Det trengs en besøksleilighet der folk kan overnatte. Det er særlig viktig for de som har barn, så de kan få litt mer enn bare noen få timer sammen, sier hun. Og så er det noe annet hun også gjerne vil bidra til å endre på før hun går ut døra:

- Vi må jo få noen flere damer hit!