Høy sikkerhet

Et fengsel med høyt sikkerhetsnivå (også betegnet som lukket fengsel) har mur eller høyt gjerde rundt fengselsområdet. Alle dører er i hovedsak låst. Når de innsatte ikke er i arbeid, på skole eller deltar i fritidsaktiviteter under kontroll av fengselsbetjentene, er de innelåst på sine celler.

Lav sikkerhet

Fengsel med lavere sikkerhetsnivå (også betegnet som åpent fengsel) har færre fysiske sikkerhetstiltak enn fengsler med høyt sikkerhetsnivå, men det har vanligvis gjerde rundt fengselsområdet, og innsatte har ikke lov til å forlate området. 

Overgangsbolig

Innsatte kan overføres fra fengsel med høyt eller lavere sikkerhetsnivå til overgangsbolig når en del av straffen er gjennomført. Kriminalomsorgen skal vurdere om domfelte kan settes direkte inn i overgangsbolig dersom det er idømt fengselsstraff på inntil 1 år

Overgangsboligene er også fengsler, de har klare kontrollopplegg, men oppleves som mindre restriktive enn andre fengsler.

Innsatte skal ikke overføres dersom formålet med straffen eller sikkerhetsmessige grunner taler mot det, eller det er grunn til å anta at innsatte vil unndra seg gjennomføringen. Overføringen må være hensiktsmessig for å fremme en positiv utvikling og for å motvirke ny kriminalitet

Overgangsboliger er et ledd i den gradvise tilbakeføringen til samfunnet, med faglig kompetanse som særlig ivaretar behovet for bo-, arbeids- og sosialtrening. Det legges stor vekt på individuell oppfølging av innsatte og tilbakeføring til samfunnet i form av nettverksarbeid og samarbeid med øvrige forvaltningsorganer. Frigang og permisjoner vil også være et ledd i den sosiale treningen og planleggingen av løslatelse.

Særling høyt sikkerhetsnivå

Telemark fengsel avdeling Skien har en egen avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå. Særlig høyt sikkerhetsnivå har et høyere sikkerhetsnivå enn hva man finner i et fengsel med høyt sikkerhetsnivå og er det regimet som har høyest sikkerhetsnivå for varetekts- og domssoning i Norge.

I avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå kan det innsettes domfelte og varetektsinnsatte som antas å medføre særlig rømningsfare, fare for anslag utenfra for å bistå til rømning, fare for gisseltaking eller fare for ny, særlig alvorlig kriminalitet. Når andre sikkerhetsmessige tiltak har vist seg som eller fremstår som åpenbart utilstrekkelige, kan også innsatte som har gjort seg skyldig i gjentatt vold eller særlig truende atferd omfattes.

Innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå skal i utgangspunktet ikke ha fellesskap med innsatte fra andre avdelinger. Avgjørelse om flere innsatte på avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå skal ha fellesskap med hverandre skal blant annet tas på bakgrunn av politiinformasjon og andre opplysninger om innsatte som Kriminalomsorgen har mottatt.

Begrensninger i fellesskapet skal kompenseres med utvidet kontakt med tilsatte og tilfredsstillende arbeids-, opplærings- og andre aktivitetstilbud og fritidssysler.

Innsettelse i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå kan vare i inntil seks måneder av gangen. Oppholdet kan fortsette uten avbrudd dersom kriminalomsorgen etter en fornyet vurdering bestemmer dette i et nytt vedtak.

Særlig høyt sikkerhetsnivå er lite brukt: Det har totalt vært 11 innsatte innsatt på særlig høyt sikkerhetsnivå siden 2002, hvorav 6 innsatte de 10 siste årene (august 2018). 

Forvaring

Forvaring kan idømmes farlige tilregnelige lovbrytere når en ordinær tidsbegrenset fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig til å ivareta samfunnsvernet.

Dom på forvaring forutsetter at det er begått alvorlig kriminalitet. 

Lovbryteren må ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller annen forbrytelse som krenker andres liv, helse eller frihet. Det må også være en nærliggende fare for at han eller hun på ny vil begå en slik alvorlig forbrytelse.

Forvaringsordningens formål er først og fremst å beskytte samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet fra den domfeltes side. Samfunnsbeskyttelsen forutsettes ivaretatt ved at den forvaringsdømte endrer adferd og dyktiggjøres for et liv utenfor fengsel. 

Reaksjonen er den eneste straffen som er tidsubestemt, men retten skal likevel fastsette en tidsramme for forvaringen. Det utmåles vanligvis en minstetid, og løslatelse kan ikke skje før minstetiden er utholdt. Løslatelse forutsetter at det ikke lenger er en nærliggende fare for at han eller hun på ny vil begå en slik alvorlig forbrytelse. Den forvaringsdømte kan vurderes på nytt når forvaringstiden utløper. Hvis domstolen konkluderer med at gjentagelsesfaren er til stede, kan rammen forlenges med inntil fem år av gangen. Det er ingen øvre grense for forvaring, slik at straffen kan vare livet ut.

Forvaringsstraffen forutsettes å skulle gjennomføres mer individuelt tilrettelagt enn annen straff. Forvaringsdømte skal derfor settes inn i et fengsel eller en avdeling som er særskilt tilrettelagt for dette. Vedkommende skal som hovedregel ikke plasseres sammen med domfelte som ikke er idømt forvaring. Ila fengsel og forvaringsanstalt er tilrettelagt for forvaringsdømte menn, mens Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt er tilrettelagt for forvaringsdømte kvinner. Trondheim fengsel har også en liten avdeling spesielt tilrettelagt for forvaringsdømte.
Domfelte kan likevel overføres til vanlig fengsel (høyt sikkerhetsnivå) etter at soningen er påbegynt. Overføring til vanlig fengsel krever i utgangspunktet samtykke fra domfelte. Dersom domfelte samtykker, er det tilstrekkelig at «det er grunn til å tro at hans spesielle behov vil bli best ivaretatt slik» , (jf. straffegjennomføringslovens § 7 første ledd.)
Forvaringsdømte kan også overføres til vanlig fengsel (lavere sikkerhetsnivå) som ledd i progresjon frem mot planlagt løslatelse. Det finnes i dag ingen egne forvaringsanstalter med lavere sikkerhetsnivå, men det er en ambisjon om å få anstalter med lavere sikkerhetsnivå som er spesielt tilrettelagt for forvaring. Overføring skal ikke besluttes dersom hensynet til sikkerheten er til hinder for det eller det er grunn til å tro at den forvaringsdømte vil unndra seg straffegjennomføringen. Det samme gjelder dersom allmennpreventive hensyn eller hensynet til den alminnelige rettsoppfatning taler imot det. Dersom det i dommen er fastsatt en minstetid for forvaringen, skal overføring ikke finne sted før minst 2/3 av minstetiden er gjennomført i avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov eller annet fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Forvaring kan ikke gjennomføres utenfor fengsel etter straffegjennomføringsloven § 16.
Gjennomsnittlig antall innsatte i forvaring var i 2018 108 personer.

Forvaring er den eneste av straffereaksjonene som er tidsubestemt, men retten skal likevel fastsette en tidsramme for forvaringen. Tidsrammen bør vanligvis ikke overstige 15 år og kan ikke overstige 21 år.

 dom på forvaring bør det også fastsettes en minstetid som ikke kan overstige ti år. Dersom det er fastsatt en minstetid for forvaringen, kan den forvaringsdømte ikke løslates på prøve før etter utholdt minstetid. Eventuell fastsatt minstetid får også betydning for når domfelte tidligst kan innvilges permisjon, overføring til fengsel med lavere sikkerhetsnivå, overgangsbolig eller frigang.

Forvaring er en inngripende reaksjon. Reaksjonens varighet skal blant annet vurderes i forhold til om domfelte oppnår en tilfredsstillende egenutvikling og ansvarlighet i løpet av gjennomføringen. Reaksjonen skal likevel ikke vare lenger eller være strengere enn det som er nødvendig av hensyn til sikkerheten. En viktig forutsetning er at forvaringsstraffen skal ha et annet innhold enn straff i tradisjonell forstand og at innholdet skal tilpasses den enkeltes særlige forutsetninger og behov.
Dette krever fagkompetanse på mange ulike områder og et omfattende samarbeid med andre offentlige instanser og frivillige organisasjoner. Tiltak som adferdstrening, arbeidstrening, lovbruddsrelatert og annen programvirksomhet, undervisning og fritidsaktiviteter vil være viktige elementer i gjennomføringen av straffen. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal innholdet i forvaringen søkes tilrettelagt slik at domfelte oppnår en gradvis tilpasning til samfunnet gjennom mer ansvarskrevende gjennomføringsformer og større frihet. Det vil være viktig å kartlegge den enkeltes forutsetninger og utarbeide systematiske gjennomføringsplaner. Kartlegging og observasjon er nødvendig for å vurdere om den domfelte har oppnådd så stor grad av endring i sin adferd og personlighet at prøveløslatelse er forsvarlig.
Den domfelte kan løslates på prøve før utløpet av forvaringstiden. Er det fastsatt minstetid, kan den domfelte ikke løslates på prøve før minstetiden er utløpt. Prøvetiden skal være fra 1 til 5 år. Når den domfelte eller kriminalomsorgen begjærer løslatelse på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Når påtalemyndigheten samtykker i prøveløslatelse, kan slik løslatelse besluttes av kriminalomsorgen.
Retten kan sette flere vilkår ved prøveløslatelse, blant annet at den prøveløslatte skal følges opp av kriminalomsorgen eller at den prøveløslatte skal ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet. Slikt vilkår kan bare settes dersom særlige grunner tilsier det og institusjonen eller kommunen har samtykket. Retten kan bestemme at den prøveløslatte skal kunne holdes tilbake i institusjonen eller den kommunale boenheten mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.

Straff i institusjon

Enkelte innsatte kan ha behov for behandling, bo- og/eller arbeidstrening eller annet som ikke kan gis i fengslene. Straffegjennomføringsloven §12 gir mulighet til at innsatte i noen tilfeller kan gjennomføre straffen i en institusjon.

Straffegjennomføring i institusjon er fortsatt en ubetinget fengselsstraff, selv om den gjennomføres i en institusjon som ikke ligger under kriminalomsorgen. 

De som gjennomfører straff på denne måten er gjerne personer med rusmiddelproblemer, lettere psykiske problemer, atferdsforstyrrelser, tilpasningsproblemer mv og kan gjennomføres i behandlings- eller omsorgsinstitusjon, mødrehjem, bo - og arbeidstreningsinstitusjon, sykehjem og barnevernsinstitusjon.

Overføring til en institusjon kan skje når som helst under straffegjennomføringen. Ofte vil det være mest aktuelt med en overføring på slutten av gjennomføringstiden for at innsatte skal kunne få en gradvis overgang til samfunnet utenfor og for at man lettere skal kunne forberede løslatelsen. Oppholdet skal normalt ikke vare mer enn tolv måneder.

Straffegjennomføring ved heldøgnsopphold i institusjon innvilges kun i særlige tilfelle. Forutsetningen er normalt at kriminalomsorgen selv ikke har et tilbud som imøtekommer domfeltes særlige behov, for eksempel programvirksomhet, overføring til overgangsbolig eller lignende.

Det er kriminalomsorgen som avgjør søknader straff i institusjon. Når søknaden sendes kriminalomsorgen, må det vedlegges en bekreftelse på at man har plass på en rehabiliteringsinstitusjon. Søknader sendes til kriminalomsorgsregionen eller fengselet der man er innkalt til soning. 

Kvinner i fengsel

Kvinner under kriminalomsorgens ansvar har alltid utgjort en liten andel av innsatte i fengsel. Over lengre tid har ca. 6 prosent av de innsatte vært kvinner. 

Kvinner skal så langt det er mulig gjennomføre fengselsopphold i egne fengsler eller i fengselsavdelinger tilrettelagt for kvinner.

Dersom kvinner skal sitte i varetekt eller gjennomføre straff i samme fengsel som menn, tilstreber kriminalomsorgen at det skal skje i avdelinger tilrettelagt for kvinner, atskilt fra menn.
På grunn av mangel på ledige plasser eller lang avstand til kvinnefengsel/-avdeling vil det kunne skje at kvinner i kortere perioder må tilbringe noe tid i et fengsel for menn, men i regelen skal de ikke ha fellesskap med menn. Kriminalomsorgen vil forsøke å få overført den kvinnelige innsatte til et kvinnefengsel /-avdeling så snart som mulig. 

Fengsler som har egne kvinneavdelinger, skal legge til rette for kvinners behov, herunder sørge for at kvinner får egnet rom med vask, wc og dusj, oppholdsrom, lokaler for ulike aktivitets- og fritidstilbud, samt besøk (herunder barnebesøk) og tilrettelagte uteområder. Arbeid, skole og fritidsaktiviteter for kvinner skal så langt mulig skje atskilt fra mannlige innsatte. 

Fengsler for kvinner
Fengsler kun for kvinner
Bredtveit, Ravneberget, Kragerø og Evje.  

Fengsler med høyt sikkerhetsnivå med særskilt tilrettelagt avdeling for kvinner:
Trondheim, Stavanger, Bergen og Kongsvinger. 

Fengsler med lavere sikkerhetsnivå og tilrettelagte boenheter for kvinner:
Bergen fengsel avd. Osterøy, Trondheim fengsel avd. Leira, Verdal fengsel, Sandeid fengsel.

Fengsler med egne plasser for kvinner:
Tromsø fengsel.

Både Ungdomsenhet øst (avdeling under Ullersmo fengsel) og Ungdomsenhet vest (avdeling under Bjørgvin fengsel) mottar også kvinnelige mindreårige innsatte.
Kvinnestrategi
I 2017 vedtok Kriminalomsorgsdirektoratet en strategi for kvinner i varetekt og straffegjennomføring Formålet med strategien er at kvinner i fengsel og under friomsorgens ansvar skal sikres likeverdige forhold som menn.  

• Last ned strategien

 

Utlendingsfengsel

Kongsvinger fengsel har en egen avdeling ved Konsvinger fengsel som skal kun ha innsatte som skal utvises eller overføres til soning i hjemmlandet. 

Tilbudet til de innsatte fengselet skal være tilpasset deres behov.

Disse innsatte skal ikke tilbake til det norske samfunnet og vil derfor kreve en annen type oppfølging og innhold i straffegjennomføringen.