De betydningsfulle andre
Kriminalomsorgen og de frivillige organisasjonene:
Nærmere 100 representanter fra kriminalomsorgen og de frivillige organisasjonene var før jul samlet til nasjonal dagskonferanse på KRUS. Og deltakerne var tilsynelatende samstemte i sine tilbakemeldinger: Slike fora er det behov for. Det er viktig med innsikt i de ulike organisasjonenes arbeid. Det er viktig å øke bevisstheten om hvilke muligheter som finnes. Og det er viktig å treffes på en felles arena for å utveksle råd, erfaringer, utfordringer og visjoner.
I Stortingsmelding nr 27 (1997-98), Om kriminalomsorgen, blir de frivillige organisasjonene fremhevet og berømmet for sitt arbeid i forhold til straffedømte. Samtidig understrekes behovet for å styrke dette samarbeidet, en nettverksbygging og koordinering som da også ble presentert som selve hovedintensjonen bak dette konferanseinitiativet til KSF og KRUS: å stimulere de frivillige organisasjonene i deres arbeid og samarbeid slik at aktiviteten mot straffedømte intensiveres, særlig i forhold til løslatelse og ettervern.
- En viktig arv å ta vare på
- Kunsten er å få til de sammenkoblingene som på formelt norsk heter forvaltningssamarbeid, sa justisminister Odd Einar Dørum ved åpningen. Ifølge statsråden, som fremdeles har permisjon fra Kirkens Bymisjon og som omtalte seg selv som 'hjertelig inhabil' i sitt engasjement for de frivillige organisasjonene, har en gjennom økonomitenkning og den juridiske organiseringen kommet langt i å 'klemme i stykker det sivile samfunn i Norge'. Det er derfor viktig, som et faglig og politisk felles prosjekt, å skape en respekt for det sivile samfunn og det frivillige samfunns strukturer i offentligheten, understreket han:
- Det handler om å ta vare på en arv som har vært veldig sterk og som fortsatt er sterk i Norge. Denne arven er viktig. Det er viktig å ta vare på de nettverk som gjør at folk stiller opp som besøkende i fengslene, og det er viktig å ta vare på de nettverk som eksisterer i forhold til ettervern, sa justisministeren.
Gjensidig avhengighet
Assisterende direktør Siv Hvidsten i Kriminalomsorgen region sør fulgte opp statsrådens engasjement med å betone kriminalomsorg som en oppgave for hele samfunnet, et ansvar som tilfaller ethvert menneske som et felles prosjekt for å gjøre tilværelsen tryggere og sikrere. I dette bildet tildeles de frivillige organisasjonene en helt naturlig plass:
- Medmennesker som slutter seg til frivillige organisasjoner, slutter seg til et strukturert fellesskap for å ivareta sine samfunnsoppgaver. Er vi i kriminalomsorgen i posisjon til å si 'nei takk'? Selvfølgelig er vi ikke det. I denne sammenheng, som medmennesker, er de frivillige organisasjonene de egentlige profesjonelle, mente Hvidsten, som hevdet at kriminalomsorgen og de frivillige organisasjonene slik sett befinner seg i en symbiose, en komplementær avhengighet der samspillet med den andre ikke bare trer frem som noe utfordrende og korrigerende viktig, men også som et grunnleggende element i arbeidet for å skape et tryggere samfunn.
- Men det krever noe av oss å ta imot dette tilbudet fra hverandre. Kanskje skulle vi derfor bestrebe oss på å lage forpliktende 'forventningsbrev' på de ulike samarbeidsarenaene. For vi må definere hva som skal være handlingsrommet for de frivillige organisasjonene på vår arena, sa hun og utdypet dette gjennom et forslag til sju gjensidig forpliktende punkter:
- Kriminalomsorgen skal ivareta hele mennesket. Nettverksbygging er grunnsteinen vi må få på plass før reisverket - bestående av utdanning, arbeid, bolig og kontrollert rusbruk - kan bygges opp. Nettverket er selve renningen i veven. Et godt nettverk støtter opp om alle andre faglige tiltak, og det trygger og motiverer. Å undervurdere betydningen av trygg sosial forankring vil bidra til å undergrave all faglig virksomhet. De frivillige bør - og må! - trekkes direkte inn i nettverksarbeidet, sa Siv Hvidsten og fremhevet Foreningen for fangers pårørende som et eksisterende eksempel på et slikt fruktbart samarbeid mellom Region sør og de frivillige organisasjonene:
- Det korrektivet som dere er til vår virksomhet er helt uvurderlig. Dere ser på oss med andre øyne. Dere vil oss vel, og dere formidler konstruktiv kritikk slik at vi får lyst til å bli bedre. Dere ser muligheter der vi går oss vill i begrensninger, dere hjelper oss med å endre holdninger, og deres fokus er helt uvurderlig i forhold til å vise oss hvordan ørsmå endringer skal til for å unngå krenkelse av barna - og derigjennom deres foreldre. Dere har hjulpet oss til å innfri forventningene i vårt eget lovverk, slik at vi kan sette barna i fokus på en riktig og god måte. Når det gjelder vår region, er jeg helt sikker på at vi ikke ville ha kommet så langt i arbeidet med besøksrom og besøksforhold hvis det ikke var for den hjelpen vi har fått fra Foreningen for fangers pårørende. Jeg er også helt sikker på at vi, gjennom hvordan vi behandler våre domfelte og deres pårørende, kan bidra til å gi de innsatte positive opplevelser. Og motsatt: Gjennom vår behandling av pårørende og nærmeste kan vi gi negative opplevelser som er krenkende. Jeg tror at positive opplevelser i seg selv kan være med på å virke kriminalitetsforebyggende, sa assisterende regiondirektør Siv Hvidsten.
Mønstergyldig
Det bærende spørsmålet blir på den måten hvordan de frivillige organisasjonene selv betrakter samspillet med kriminalomsorgen. Eller som det ble uttrykt i konferanseprogrammet: Hva kan kriminalomsorgen bidra med for at organisasjonene kan forbedre og øke innsatsen overfor de straffedømte?
President i Norges Røde Kors, Thorvald Stoltenberg, måtte innrømme at han i forberedelsen til foredraget hadde hatt store problemer med å finne et forbedringspotensiale i samarbeidet med kriminalomsorgen:
- Alle jeg har snakket med i Røde Kors er meget fornøyd. De sier det er en dialog med kriminalomsorgen som er helt mønstergyldig og som fremstår som en modell for andre dialoger på andre områder. Det er en forståelse, en gjensidig respekt og ikke minst en gjensidig tillit som er glimrende. Det eneste området der vi arbeider for å komme bedre inn, men dette er jo politiets ansvar og ikke kriminalomsorgens, er når det gjelder varetektsinnsatte - og spesielt mennesker med besøks- og brevforbud. Der er vi nasjonalt sett ikke kommet så langt som når det gjelder annen visitorvirksomhet.
- Jeg har derfor ikke så mye råd å gi. Men jeg vil takke for at det er så bra. Det er en strålende ting at dette fungerer så fint, sa Stoltenberg.
Livet etter soning
Også Ole L. Andersen fra Wayback (tidligere Stiftelsen Livet etter soning) ønsket å berømme kriminalomsorgen, og da spesielt Oslo fengsel, for et godt og konstruktivt samarbeid.
- Det samarbeidet vi har hatt med Oslo fengsel har vært unikt. Som tidligere straffedømte kan vi komme inn på avdelingen i Oslo fengsel og snakke med de innsatte om hva de ønsker å gjøre med livene sine. Vi har vært på den andre siden og vet bedre enn de fleste hva dette dreier seg om, sa han.
Wayback ble dannet av innsatte i Oslo fengsel i 2002 som et sosialt nettverkstilbud for innsatte som ønsker en rusfri og lovlydig tilværelse. Målsettingen er at tidligere straffedømte skal integreres i samfunnet og arbeidslivet og leve et liv uten kriminalitet og rusbruk:
- Som en tidligere innsatt har beskrevet det: 'Du må være bundet av noe for å finne frihet. Det er ingen frihet i det tomme rom'. Alle trenger å høre til, og alle trenger å ha noen forbilder og noen som de kan identifisere seg med. Alle mennesker har behov for å høre til i en sammenheng. De innsatte trenger et miljø der de er trygge og kan fungere, fortalte Andersen og trakk frem den svenske søsterorganisasjonen KRIS (Kriminellas revansch i samhället) som et viktig forbilde i dette arbeidet.
- Vårt mål er at vi kan motivere noen, som igjen kan motivere andre, til et kriminalitetsfritt liv, sa Ole L. Andersen.
Talerør for utsatte grupper
Major Ann Helene Skyberg i Frelsesarmeen tegnet i sitt innlegg et bilde av de frivillige organisasjonene som en lenke som binder enkeltindividet sammen med storsamfunnet og gir det en kanal inn til myndighetene. Denne oppgaven er svært viktig for at samfunnet skal kunne henge sammen og være en helhet, mente hun og konkretiserte dette i organisasjonenes ansvar for å ta opp problemskapende faktorer i samfunnet, være talerør for de utsatte gruppene og komme med forslag til løsninger - 'noen ganger for at det offentlige skal drifte, andre ganger for at vi skal gjøre det':
- Det finnes mange programmer, metoder og tiltak som har verdi, men mitt inntrykk er at det ikke alltid er tiltaket i seg selv som hjelper. Jeg tror ofte det er det som ligger rundt - relasjonene, tilhørigheten og muligheten for å bruke sine egne ressurser - som har mest betydning, sa hun.
Effektive verdibærere og verdiformidlere
Skyberg, som er sjef for rus- og rehabiliteringsseksjonen i Frelsesarmeen, betonte også viktigheten av å ha de rette drømmene og visjonene for det organisatoriske engasjementet. Drivkraften i den rette visjonen gir mennesker energi og hengivenhet, skaper mening i medarbeidernes liv, setter mål for kvalitet og bygger bro mellom nåtid og fremtid, mente hun og trakk frem Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth, som et eksempel på en slik visjonær:
- Booth hadde ikke bare én visjon, han hadde mange - og de var store. En av disse handlet om at alle mennesker i London skulle ha samme rettigheter som drosjehesten: De skulle ha rett til mat, husly og arbeid. I datidens London, der nesten tre millioner mennesker levde under fattigdomsgrensen, var det ingen liten visjon. Men han fikk det til. Kort sagt: Han lagde en reformasjonsplan som het 'Mørkeste England og veien ut', og det ble en eneste stor sosial reformasjon. Den visjonen har utfordret meg veldig mange ganger, for jeg må innrømme at hadde en sånn person kommet på mitt kontor og sagt: 'nå har jeg fått en visjon, nå skal vi få tre millioner mennesker i gang, de skal få bosted, arbeid og mat', hadde jeg kanskje tenkt at 'han ikke var helt vel bevart'. Det utfordrer meg, og jeg spør meg selv: Hvor stort tenker vi? Tenker vi muligheter nok? Og tenker vi håp nok? sa Ann Helene Skyberg, som også betonte de kvalitative og verdimessige aspektene ved et slikt arbeid.
- Det er selve verdigrunnlaget som mange ganger er begrunnelsen for at organisasjonen finnes. De som melder seg inn, godtar verdigrunnlaget, og de sprer det. Dermed blir organisasjonene effektive verdibærere og verdiformidlere - både på individnivå, organisasjonsnivå og samfunnsnivå. Jeg tror at verdigrunnlaget kan føre til sterkere og tydeligere motivasjon og engasjement - ikke fordi andre ikke er det, men fordi det er viktig å ha et tydelig verdigrunnlag i bunn når det begynner å røyne på. Ikke minst er fokuset på enkeltmenneskets viktighet en kjemperessurs som gir et godt utgangspunkt. Organisasjonene oppfordrer til og gir rom for den enkeltes bidrag. Det er en del oppgaver den frivillige organisasjonen kan ha, som det offentlige ikke kan ha. Det offentlige kan for eksempel ikke være en venn. Kontorene stenger cirka halvfire. Det gjør ikke organisasjonene. De er der også i helgene. Jeg tror dermed at våre tiltak kan fylle hull som det offentlige ikke kan eller skal fylle.
Kunnskap er mer enn evidens
Ann Helene Skyberg trakk deretter linjene tilbake til Aristoteles og hans mangefasetterte bruk av begrepet 'kunnskap'. Aristoteles benytter i sin logikk ikke mindre enn femten forskjellige typer kunnskap, påpekte hun og viste til professor i sosialpsykologi, Thor-Johan Ekeland, som ser en bekymringsmessig innsnevring mellom den greske antikkens kunnskapstilnærming og det moderne akademias anvendelse av det samme begrepet.
- I dag er det i stor grad den evidensbaserte kunnskapen som gjelder, og den lovprises av veldig mange. Ekeland mener at dette er viktig, men vi må ikke bli så snevre at det bare blir dette som regnes som kunnskap. Vi må også ha med oss andre typer kunnskap. Jeg tror vi her er inne på noe vesentlig, også for samarbeidet mellom kriminalomsorgen og de frivillige organisasjonene. De frivillige organisasjonene er nemlig grunnleggende annerledes og representerer dermed også ulike typer kunnskap. Dette er viktig for at vi kan gjøre gode bidrag overfor de enkelte innsatte, deres familier og samfunnet vårt, hevdet hun.
Bestilling og forventninger
Hva skal så til for at samarbeidet med kriminalomsorgen kan bli forbedret og styrket? Ann Helene Skyberg hadde en klar oppfordring til representantene for kriminalomsorgen:
- Jeg ønsker meg fra kriminalomsorgens side en klar bestilling på hva man ønsker av oss som frivillige organisasjoner. Hvem skal vi være noe for? Når, hvor mye og hvor lenge skal vi være det? Og hva skal tiltaket innholde? Så ønsker jeg at dere forventer av oss: et klart svar tilbake igjen og en leveranse som samsvarer med bestillingen og det svaret vi gir. Det tror jeg gir mulighet for evaluering av det som gjøres, det gir grunnlag for videre utvikling av tiltakene, og det fører til fordeling av ressurser og oppgaver, sa Skyberg, som berømmet kriminalomsorgen for å ha tatt initiativ til denne konferansen. Slik sett er arbeidslunsjen noe av det viktigste som skjer her i dag, nettopp fordi vi da har mulighet for å treffes og for å utveksle erfaringer og råd, påpekte hun:
- Nettverket, samarbeidet mellom oss som er til stede på denne konferansen, er avgjørende for hvilke resultater vi oppnår. Det handler om kvantitet, men aller mest om kvalitet: om innhold, mening og gjensidighet. Det vi aldri kommer unna er at samarbeidets bærende ressurs er menneskene. Nettverk skapes og endres, og vi må hele tiden være villige til å være på banen. Vi har ansvar for å utvikle og vedlikeholde. Nettverk bygger nettopp på at vi er ulike og at vi er villige til å stille opp for hverandre. Det er der ressursen ligger, og det er da det blir spennende: når vi har ulik tenkning, når det oppstår små gnisninger, og når vi provoserer og utfordrer hverandre.
Relaterte nettsider:
|
I Stortingsmelding nr 27 (1997-98), Om kriminalomsorgen, blir de frivillige organisasjonene fremhevet og berømmet for sitt arbeid i forhold til straffedømte. Samtidig understrekes behovet for å styrke dette samarbeidet, en nettverksbygging og koordinering som da også ble presentert som selve hovedintensjonen bak dette konferanseinitiativet til KSF og KRUS: å stimulere de frivillige organisasjonene i deres arbeid og samarbeid slik at aktiviteten mot straffedømte intensiveres, særlig i forhold til løslatelse og ettervern.
- En viktig arv å ta vare på
- Kunsten er å få til de sammenkoblingene som på formelt norsk heter forvaltningssamarbeid, sa justisminister Odd Einar Dørum ved åpningen. Ifølge statsråden, som fremdeles har permisjon fra Kirkens Bymisjon og som omtalte seg selv som 'hjertelig inhabil' i sitt engasjement for de frivillige organisasjonene, har en gjennom økonomitenkning og den juridiske organiseringen kommet langt i å 'klemme i stykker det sivile samfunn i Norge'. Det er derfor viktig, som et faglig og politisk felles prosjekt, å skape en respekt for det sivile samfunn og det frivillige samfunns strukturer i offentligheten, understreket han:
- Det handler om å ta vare på en arv som har vært veldig sterk og som fortsatt er sterk i Norge. Denne arven er viktig. Det er viktig å ta vare på de nettverk som gjør at folk stiller opp som besøkende i fengslene, og det er viktig å ta vare på de nettverk som eksisterer i forhold til ettervern, sa justisministeren.
Gjensidig avhengighet
|
- Medmennesker som slutter seg til frivillige organisasjoner, slutter seg til et strukturert fellesskap for å ivareta sine samfunnsoppgaver. Er vi i kriminalomsorgen i posisjon til å si 'nei takk'? Selvfølgelig er vi ikke det. I denne sammenheng, som medmennesker, er de frivillige organisasjonene de egentlige profesjonelle, mente Hvidsten, som hevdet at kriminalomsorgen og de frivillige organisasjonene slik sett befinner seg i en symbiose, en komplementær avhengighet der samspillet med den andre ikke bare trer frem som noe utfordrende og korrigerende viktig, men også som et grunnleggende element i arbeidet for å skape et tryggere samfunn.
- Men det krever noe av oss å ta imot dette tilbudet fra hverandre. Kanskje skulle vi derfor bestrebe oss på å lage forpliktende 'forventningsbrev' på de ulike samarbeidsarenaene. For vi må definere hva som skal være handlingsrommet for de frivillige organisasjonene på vår arena, sa hun og utdypet dette gjennom et forslag til sju gjensidig forpliktende punkter:
- Kriminalomsorgen må legge forholdene til rette for at frivillige gis kunnskap og kompetanse om vår virksomhet slik at deres virksomhet og vårt samvirke skjer i overensstemmelse med de grunnleggende verdier, faglige føringer og etiske normer som kriminalomsorgen er forpliktet av.
- Ressursen må komme til anvendelse på en systematisk og strukturert måte.
- Rettsvernet for innsatte, tilsatte og den frivillige må ivaretas.
- Kriminalomsorgen må forplikte seg til i samarbeid å utvikle kjente, forutsigbare etterprøvbare systemer som ivaretar rettssikkerheten for alle.
- De frivillige organisasjonene må få (men også selv være aktive i å) tilegne seg kompetanse på kriminalomsorgens bestilling.
- Rammene for kriminalomsorgens virksomhet, slik som lovverk, faglige føringer og etiske retningslinjer, må formidles slik at frivillige har kompetanse og er forpliktet av den.
- De frivillige organisasjonene må kurse sine medlemmer på egenkompetanse.
- Kriminalomsorgen skal ivareta hele mennesket. Nettverksbygging er grunnsteinen vi må få på plass før reisverket - bestående av utdanning, arbeid, bolig og kontrollert rusbruk - kan bygges opp. Nettverket er selve renningen i veven. Et godt nettverk støtter opp om alle andre faglige tiltak, og det trygger og motiverer. Å undervurdere betydningen av trygg sosial forankring vil bidra til å undergrave all faglig virksomhet. De frivillige bør - og må! - trekkes direkte inn i nettverksarbeidet, sa Siv Hvidsten og fremhevet Foreningen for fangers pårørende som et eksisterende eksempel på et slikt fruktbart samarbeid mellom Region sør og de frivillige organisasjonene:
- Det korrektivet som dere er til vår virksomhet er helt uvurderlig. Dere ser på oss med andre øyne. Dere vil oss vel, og dere formidler konstruktiv kritikk slik at vi får lyst til å bli bedre. Dere ser muligheter der vi går oss vill i begrensninger, dere hjelper oss med å endre holdninger, og deres fokus er helt uvurderlig i forhold til å vise oss hvordan ørsmå endringer skal til for å unngå krenkelse av barna - og derigjennom deres foreldre. Dere har hjulpet oss til å innfri forventningene i vårt eget lovverk, slik at vi kan sette barna i fokus på en riktig og god måte. Når det gjelder vår region, er jeg helt sikker på at vi ikke ville ha kommet så langt i arbeidet med besøksrom og besøksforhold hvis det ikke var for den hjelpen vi har fått fra Foreningen for fangers pårørende. Jeg er også helt sikker på at vi, gjennom hvordan vi behandler våre domfelte og deres pårørende, kan bidra til å gi de innsatte positive opplevelser. Og motsatt: Gjennom vår behandling av pårørende og nærmeste kan vi gi negative opplevelser som er krenkende. Jeg tror at positive opplevelser i seg selv kan være med på å virke kriminalitetsforebyggende, sa assisterende regiondirektør Siv Hvidsten.
Mønstergyldig
|
President i Norges Røde Kors, Thorvald Stoltenberg, måtte innrømme at han i forberedelsen til foredraget hadde hatt store problemer med å finne et forbedringspotensiale i samarbeidet med kriminalomsorgen:
- Alle jeg har snakket med i Røde Kors er meget fornøyd. De sier det er en dialog med kriminalomsorgen som er helt mønstergyldig og som fremstår som en modell for andre dialoger på andre områder. Det er en forståelse, en gjensidig respekt og ikke minst en gjensidig tillit som er glimrende. Det eneste området der vi arbeider for å komme bedre inn, men dette er jo politiets ansvar og ikke kriminalomsorgens, er når det gjelder varetektsinnsatte - og spesielt mennesker med besøks- og brevforbud. Der er vi nasjonalt sett ikke kommet så langt som når det gjelder annen visitorvirksomhet.
- Jeg har derfor ikke så mye råd å gi. Men jeg vil takke for at det er så bra. Det er en strålende ting at dette fungerer så fint, sa Stoltenberg.
Livet etter soning
Også Ole L. Andersen fra Wayback (tidligere Stiftelsen Livet etter soning) ønsket å berømme kriminalomsorgen, og da spesielt Oslo fengsel, for et godt og konstruktivt samarbeid.
- Det samarbeidet vi har hatt med Oslo fengsel har vært unikt. Som tidligere straffedømte kan vi komme inn på avdelingen i Oslo fengsel og snakke med de innsatte om hva de ønsker å gjøre med livene sine. Vi har vært på den andre siden og vet bedre enn de fleste hva dette dreier seg om, sa han.
Wayback ble dannet av innsatte i Oslo fengsel i 2002 som et sosialt nettverkstilbud for innsatte som ønsker en rusfri og lovlydig tilværelse. Målsettingen er at tidligere straffedømte skal integreres i samfunnet og arbeidslivet og leve et liv uten kriminalitet og rusbruk:
- Som en tidligere innsatt har beskrevet det: 'Du må være bundet av noe for å finne frihet. Det er ingen frihet i det tomme rom'. Alle trenger å høre til, og alle trenger å ha noen forbilder og noen som de kan identifisere seg med. Alle mennesker har behov for å høre til i en sammenheng. De innsatte trenger et miljø der de er trygge og kan fungere, fortalte Andersen og trakk frem den svenske søsterorganisasjonen KRIS (Kriminellas revansch i samhället) som et viktig forbilde i dette arbeidet.
- Vårt mål er at vi kan motivere noen, som igjen kan motivere andre, til et kriminalitetsfritt liv, sa Ole L. Andersen.
Talerør for utsatte grupper
|
- Det finnes mange programmer, metoder og tiltak som har verdi, men mitt inntrykk er at det ikke alltid er tiltaket i seg selv som hjelper. Jeg tror ofte det er det som ligger rundt - relasjonene, tilhørigheten og muligheten for å bruke sine egne ressurser - som har mest betydning, sa hun.
Effektive verdibærere og verdiformidlere
Skyberg, som er sjef for rus- og rehabiliteringsseksjonen i Frelsesarmeen, betonte også viktigheten av å ha de rette drømmene og visjonene for det organisatoriske engasjementet. Drivkraften i den rette visjonen gir mennesker energi og hengivenhet, skaper mening i medarbeidernes liv, setter mål for kvalitet og bygger bro mellom nåtid og fremtid, mente hun og trakk frem Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth, som et eksempel på en slik visjonær:
- Booth hadde ikke bare én visjon, han hadde mange - og de var store. En av disse handlet om at alle mennesker i London skulle ha samme rettigheter som drosjehesten: De skulle ha rett til mat, husly og arbeid. I datidens London, der nesten tre millioner mennesker levde under fattigdomsgrensen, var det ingen liten visjon. Men han fikk det til. Kort sagt: Han lagde en reformasjonsplan som het 'Mørkeste England og veien ut', og det ble en eneste stor sosial reformasjon. Den visjonen har utfordret meg veldig mange ganger, for jeg må innrømme at hadde en sånn person kommet på mitt kontor og sagt: 'nå har jeg fått en visjon, nå skal vi få tre millioner mennesker i gang, de skal få bosted, arbeid og mat', hadde jeg kanskje tenkt at 'han ikke var helt vel bevart'. Det utfordrer meg, og jeg spør meg selv: Hvor stort tenker vi? Tenker vi muligheter nok? Og tenker vi håp nok? sa Ann Helene Skyberg, som også betonte de kvalitative og verdimessige aspektene ved et slikt arbeid.
- Det er selve verdigrunnlaget som mange ganger er begrunnelsen for at organisasjonen finnes. De som melder seg inn, godtar verdigrunnlaget, og de sprer det. Dermed blir organisasjonene effektive verdibærere og verdiformidlere - både på individnivå, organisasjonsnivå og samfunnsnivå. Jeg tror at verdigrunnlaget kan føre til sterkere og tydeligere motivasjon og engasjement - ikke fordi andre ikke er det, men fordi det er viktig å ha et tydelig verdigrunnlag i bunn når det begynner å røyne på. Ikke minst er fokuset på enkeltmenneskets viktighet en kjemperessurs som gir et godt utgangspunkt. Organisasjonene oppfordrer til og gir rom for den enkeltes bidrag. Det er en del oppgaver den frivillige organisasjonen kan ha, som det offentlige ikke kan ha. Det offentlige kan for eksempel ikke være en venn. Kontorene stenger cirka halvfire. Det gjør ikke organisasjonene. De er der også i helgene. Jeg tror dermed at våre tiltak kan fylle hull som det offentlige ikke kan eller skal fylle.
Kunnskap er mer enn evidens
Ann Helene Skyberg trakk deretter linjene tilbake til Aristoteles og hans mangefasetterte bruk av begrepet 'kunnskap'. Aristoteles benytter i sin logikk ikke mindre enn femten forskjellige typer kunnskap, påpekte hun og viste til professor i sosialpsykologi, Thor-Johan Ekeland, som ser en bekymringsmessig innsnevring mellom den greske antikkens kunnskapstilnærming og det moderne akademias anvendelse av det samme begrepet.
- I dag er det i stor grad den evidensbaserte kunnskapen som gjelder, og den lovprises av veldig mange. Ekeland mener at dette er viktig, men vi må ikke bli så snevre at det bare blir dette som regnes som kunnskap. Vi må også ha med oss andre typer kunnskap. Jeg tror vi her er inne på noe vesentlig, også for samarbeidet mellom kriminalomsorgen og de frivillige organisasjonene. De frivillige organisasjonene er nemlig grunnleggende annerledes og representerer dermed også ulike typer kunnskap. Dette er viktig for at vi kan gjøre gode bidrag overfor de enkelte innsatte, deres familier og samfunnet vårt, hevdet hun.
Bestilling og forventninger
Hva skal så til for at samarbeidet med kriminalomsorgen kan bli forbedret og styrket? Ann Helene Skyberg hadde en klar oppfordring til representantene for kriminalomsorgen:
- Jeg ønsker meg fra kriminalomsorgens side en klar bestilling på hva man ønsker av oss som frivillige organisasjoner. Hvem skal vi være noe for? Når, hvor mye og hvor lenge skal vi være det? Og hva skal tiltaket innholde? Så ønsker jeg at dere forventer av oss: et klart svar tilbake igjen og en leveranse som samsvarer med bestillingen og det svaret vi gir. Det tror jeg gir mulighet for evaluering av det som gjøres, det gir grunnlag for videre utvikling av tiltakene, og det fører til fordeling av ressurser og oppgaver, sa Skyberg, som berømmet kriminalomsorgen for å ha tatt initiativ til denne konferansen. Slik sett er arbeidslunsjen noe av det viktigste som skjer her i dag, nettopp fordi vi da har mulighet for å treffes og for å utveksle erfaringer og råd, påpekte hun:
- Nettverket, samarbeidet mellom oss som er til stede på denne konferansen, er avgjørende for hvilke resultater vi oppnår. Det handler om kvantitet, men aller mest om kvalitet: om innhold, mening og gjensidighet. Det vi aldri kommer unna er at samarbeidets bærende ressurs er menneskene. Nettverk skapes og endres, og vi må hele tiden være villige til å være på banen. Vi har ansvar for å utvikle og vedlikeholde. Nettverk bygger nettopp på at vi er ulike og at vi er villige til å stille opp for hverandre. Det er der ressursen ligger, og det er da det blir spennende: når vi har ulik tenkning, når det oppstår små gnisninger, og når vi provoserer og utfordrer hverandre.
Relaterte nettsider:
