Feilaktig rapport fra «fengselsmørket»

Journalist Inger Anne Olsen har deltatt på årets konferanse i regi av Norsk forening for kriminalreform (KROM). Inntrykkene derfra danner grunnlaget for en kommentar der hun fremsetter en rekke uriktige påstander om kriminalomsorgen og Justis- og beredskapsdepartementet.

Olsen påstår at ingen fra departementet hadde tatt seg tid til å delta på årets KROM-seminar. Det stemmer ikke. Også i år var ledelsen i departementets kriminalomsorgsavdeling representert.

Olsen skaper et inntrykk av at samarbeidet mellom politiet og kriminalomsorgen er basert på et system som har til hensikt å overvåke innsattes daglige gjøremål, der løse rykter kan brukes for å nekte permisjon og prøveløslatelse. Dette er på ingen måte riktig.

Det er ikke noe nytt at politiet og kriminalomsorgen utveksler informasjon som kan være viktig for etterforskning og for å forhindre ny kriminalitet. Informasjonsutvekslingen har vist seg å være av avgjørende betydning for å beskytte samfunnet og særlig utsatte enkeltpersoner mot alvorlig kriminalitet. Et godt samarbeid er også viktig for å forebygge vold og trusler mot tilsatte og innsatte i norske fengsler. I 2005 ble dette samarbeidet formalisert. For utveksling av informasjon om særlig alvorlige saker med høy risiko ble Infoflytsystemet etablert.

Infoflyt sikrer skriftlighet og kvalitet i saksbehandlingen, at opplysninger verifiseres og at konfidensielt innhold ikke havner på avveie. Med andre ord: Systemet gjør det motsatte av hva Olsen hevder.

Naturligvis må hensynet til de innsattes personvern og rettssikkerhet ivaretas på en god måte. Et utvalg har derfor vurdert hjemmelsgrunnlaget for systemet og foreslått regler for kriminalomsorgens behandling av personopplysninger. Utvalgets rapport har vært på høring. Regjeringen vil om kort tid legge fram forslag til lovendringer som ytterligere styrker rettssikkerheten og personvernet for innsatte. Endringene skal også bidra til videreutvikling av det viktige samarbeidet mellom kriminalomsorgen og politiet.

Olsen tegner et bilde av kriminalomsorgen som en lyssky etat som unndrar seg debatt om soningsvilkår og straffens innhold. Dette kjenner ikke jeg meg igjen i. Tvert imot ønsker jeg å ha åpenhet om norsk straffegjennomføring og den viktige jobben den enkelte tilsatte gjør, og jeg er enig med Olsen i at innsattes stemme skal høres.

Dessuten belyses «fengselsmørket» hele tiden: Samfunnet har kommet inn bak murene ved at skole, NAV, helse og andre samarbeidspartnere er i våre enheter og gir innsatte det tilbudet de som borgere har krav på, og som bidrar til at de lettere kan velge et kriminalitetsfritt liv etter løslatelse.

I tillegg inspiseres vi jevnlig av Riksrevisjonen, Sivilombudsmannen, Europarådets torturkomite, Datatilsynet og regionale tilsynsråd. Den enkelte innsatte har som andre borgere adgang til å påklage enkeltvedtak, noe som også bidrar til kvalitetssikring av avgjørelsene. Det arrangeres også åpne dager i enkelte fengsler slik at allmennheten kan få innsyn i hvordan hverdagen er. Også media, forskning og interesseorganisasjoner spiller en viktig rolle.