- Sammendrag av narkotikastatistikken for 2004
- Bruk av narkotikahunder overfor personer
- Narkotikabekjempelse i norske fengsler
- Iverksettelse av prøveordning med narkotikaprogram med domstolskontroll
- Særregler for besøk i besøksleilighet
- Seks nye plasser i Mosjøen fengsel
- Bruk av samfunnsstraff øker
- 14 nye plasser i Drammen fengsel
- Kloke straffereaksjoner
- Lovlydighet - et steg mot autonomi og sosialt ansvar
- Engasjementer til internasjonale oppdrag
- Arbeidstilsynet gjennomfører tilsyn i kriminalomsorgen
Januar 2006
Skriv ut artikkelForvaring: Ny straff? Utvidet straff?
Innlegg på KROM-konferansen på Spåtind, 14. januar 2006
Av: Ekspedisjonssjef Kristin Bølgen Bronebakk, Justisdepartementet
Statens maktutøvelse må være gjenstand for offentlighetens og ekspertenes kritiske blikk. Ikke minst gjelder det tidsubestemt frihetsberøvelse hvor kriteriet for løslatelse er knyttet til å kunne forutsi fremtidig menneskelig atferd. Forvaringsinstituttet er derfor omstridt - og debatten er ønsket.
Etter noen innledende betraktninger vil jeg se på bakgrunnen for forvaringsordningen, på hva man har gjort for å oppveie de åpenbare svakheter enhver slik ordning har, og på hvilke alternativer som finnes.
Jeg vil ikke nå gå inn på kriminalomsorgens praksis i de forvaringssakene vi har hatt så langt. Det skal i sin tur bli gjenstand for en grundig evaluering, og jeg kommer tilbake til Justisdepartementets planer for dette.
Balansen mellom ulike hensyn
I diskusjonen om forvaring berører vi kjernen i kriminalomsorgens virksomhet. Vi må balansere ulike hensyn som ikke alltid lar seg forene samtidig: behovet for å beskytte samfunnet mot kriminalitet, og behovet for å gi den straffedømte rom og anledning til personlig utvikling. Det er en stadig debatt, ikke bare i forhold til denne gruppen straffedømte, men med tanke på all straffegjennomføring. I dette perspektivet er det naturlig at det er forskjell på hvordan vi beskriver forvaringsinstituttet - hvor vi også vurderer samfunnets behov - og hvordan det oppleves og beskrives av den forvaringsdømte selv.
Vi har et stort ansvar for å legge til rette for at den forvaringsdømte kan "avlæres" sin farlighet. Vi skal gi et bredt og godt tilbud av et kompetent personale innenfor fengselet, og vi skal sørge for tilgang til helsetjenester og andre tilbud som vi ikke selv kan gi.
Som ved ubetinget fengselsstraff skal det gis anledning til en gradvis tilbakeføring til samfunnet gjennom åpnere soningsformer frem mot eventuell prøveløslatelse. Det kreves et grundig forarbeid i forbindelse med løslatelsen.
Vurdering av risiko for nye lovbrudd er alltid vanskelig. For de forvaringsdømte er det snakk om svært alvorlig kriminalitet, og gjentakelsesfaren er vurdert som stor. Det er nødvendig med en større forsiktighet ved prøveløslatelse av forvaringsdømte enn ved annen fengselsstraff. Jussen kan synes klar: Er vi i tvil, skal samfunnets behov for sikkerhet gå foran. Kravet til bevisførsel er likevel et vanskelig juridisk spørsmål, og jeg kommer tilbake til dette. Til sist er det domstolene som avgjør.
Folkerettslige forpliktelser
Et helt grunnleggende spørsmål er hva som er Norges folkerettslige forpliktelser ved utforming av en strafferettslig særreaksjon, som forvaring er.
EMK artikkel 5 pkt. 4 lyder: "Den som er berøvet friheten ved pågripelse eller fengsling, skal ha rett til å få lovligheten av fengslingen snarest prøvet av en domstol og til å bli løslatt hvis fengslingen ikke er lovlig."
EMD har innfortolket i bestemmelsen et krav om jevnlig rettslig prøving i visse tilfelle. Et slikt tilfelle er det når en person er idømt en tidsubestemt reaksjon uten at opprettholdelse av reaksjonen automatisk prøves av en domstol med regelmessige intervaller. Det kreves da at det er anledning til å få prøvet lovligheten av frihetsberøvelsen for en domstol med jevnlige mellomrom.
Utformingen av forvaringsordningen tilfredsstiller Konvensjonens krav.
Domstolsbehandling kreves i vid utstrekning:
Forvaring istedenfor sikring
Kritikken mot sikring:
En svært viktig del av kritikken ble imøtekommet ved innføringen av de nye strafferettslige særreaksjonene: forvaring, overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. Det ble trukket et klart skille mellom personer som er utilregnelige i gjerningsøyeblikket og personer som er strafferettslig tilregnelige.
Med tanke på innhold, la lovgiver stor vekt på at forvaring skulle være noe annet enn sikring, og saksbehandlingsreglene måtte utformes i samsvar med menneskerettighetskonvensjonens krav til rettssikkerhet for den dømte.
Når det gjelder innholdet i soningen, er det få absolutte kriterier og mer tale om i hvilken grad intensjonene faktisk blir oppfylt. Her avventer vi som nevnt den kommende evalueringen.
Nye garantier for rettssikkerheten
Ved sikring hadde forvaltningen myndighet til å ta svært inngripende avgjørelser, som ombytte av sikringsmidler eller innstillingen av sikringen. Ved forvaring er det, med visse unntak, domstolene som tar de mest inngripende avgjørelsene. Det er også domstolene som tar de viktigste beslutningene når det gjelder vilkår for prøveløslatelse. Et eksempel er krav om opphold i institusjon eller kommunal omsorgsbolig ut over ett år. Det er også kun domstolene som kan endre eller oppheve vilkår som er satt i forbindelse med prøveløslatelse - også vilkår som er satt av kriminalomsorgen.
Forvaring kan i stor grad idømmes i de samme saker hvor man før kunne ilegge sikring. Likevel har lovgiver snevret inn anvendelsesområdet til enkelte typer av lovbrudd: der hvor behovet for å beskytte samfunnet er stort. Det gjelder voldsforbrytelser, sedelighetsforbrytelser, ildspåsettelser og andre lovbrudd som medfører stor fare for andre. Forvaring kan bare brukes når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig for å beskytte samfunnet.
Psykiatrien hadde stor innflytelse når det gjaldt hvem som burde ilegges sikring, selv om mange i det psykiatriske fagmiljøet mente at det var vanskelig å forutsi gjentagelsesfare. Ved forvaring kan en rettspsykiatrisk undersøkelse erstattes med eller utfylles med en personundersøkelse utarbeidet av friomsorgen.
Løslatelse fra forvaring
En dom fra Asker og Bærum tingrett nå i høst inneholder en del interessante juridiske bemerkninger. Utgangspunktet er at forvaring reiser spesielle rettssikkerhetsproblemer i forhold til en ordinær tidsbestemt fengselsstraff. Det gjelder særlig når soningen av en forvaringsdom er kommet så langt at en ordinær fengselsstraff for de samme forhold ville ha vært sonet fullt ut, eller fastsatt lengstetid for forvaringen er utløpt og påtalemyndigheten begjærer forlengelse. Det er dette som har vært kalt "soning for forbrytelser som ikke er begått".
For det første bemerker retten at bevisbyrden - hvorfor løslatelse ikke bør finne sted - påligger påtalemyndigheten. Det er ikke domfelte som skal bevise at kriteriene for løslatelse er oppfylt.
Her diskuteres også krav til bevis i ulike sammenhenger. Når det gjelder beviskravet med hensyn til skyldspørsmålet, skriver retten: "Ved vurdering av faktum som gjelder skyldspørsmålet, er det sikker rett at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode." Verken EMK eller norsk straffelov sier noe om hvor strengt beviskravet skal være når det gjelder forlengelse av forvaring, men retten anser det som mest i tråd med de rettssikkerhetsprinsipper som lovreformen om særreaksjoner har søkt å etterleve, at det stilles samme beviskrav her som til avgjørelse av skyldspørsmålet i andre saker - altså at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode.
Har vi alternativer til forvaring?
Ut fra forarbeidene til loven ser det ut til at forvaring anses som mest aktuell ved lovbrudd hvor den alternative fengselsstraffen ikke ville være så lang. Det gjelder volds- og sedelighetsforbrytelser som objektivt sett ikke ville gi så lang ubetinget fengselsstraff, samtidig som gjentagelsesfaren er stor. Etter en slik tankegang skulle forvaring være mindre aktuelt i situasjoner hvor lengstestraff på 21 års fengsel hadde vært sannsynlig. Uten forvaringsinstituttet hadde et alternativ da vært å ha lengre fengselsstraff enn det som er alminnelig i dag.
Livstidsstraff er ikke direkte omtalt i forarbeidene, men teoretisk sett kan forvaring være et alternativ til dette hvis selv 21 års fengsel ikke anses som nok til å beskytte samfunnet.
Det at vi har forvaringsinstituttet, kan være et godt argument mot å øke den maksimale strafferammen til 30 år eller til livstidsstraff.
Et annet alternativ kunne være å innføre adgang til skjerpelse i straffeutmålingen der domstolen mener gjentagelsesfaren er stor. Det ville i så fall være et brudd med det tradisjonelle strafferettssystemet, og ville heller ikke være uten betenkeligheter når det gjelder rettsikkerhet.
Hva gjør andre land?
Det skjer i alle land grusomme forbrytelser som samfunnet ønsker å beskytte seg mot. Det ekstreme tiltaket er dødsstraffen, som jeg ikke finner grunn til å omtale nærmere. Det finnes andre land med ordninger som ligner mye på vår forvaring. I Norden er det foreløpig bare Danmark som har forvaring, mens Island vurderer å innføre det. Også New Zealand har denne straffereaksjonen ved siden av fengselsstraff.
Svært mange land har imidlertid livstidsstraff, i mer eller mindre bokstavelig forstand. Jeg kjenner ikke til land som verken har livstidsstraff eller tidsubestemt straff. I Sverige øker antallet livstidsdommer. Der har man årlig i de siste ti år fått omkring ti nye slike dommer, og i fjor satt det der to livstidsdømte som hadde sonet i mer enn 20 år. I Nederland satt det i fjor 16 personer med absolutt livstidsstraff - det vil si at de ikke kan løslates uten benådning. Et land som Skotland, med en fangebefolkning omtrent det dobbelte av vår, hadde i fjor nær 600 personer med livstidsstraff.
Oftest er det slik at det er mulig med prøveløslatelse etter en minstetid. I realiteten blir det en tidsubestemt straff, men uten de tilleggskrav til innhold og tilbud i soningen som forvaringsinstituttet forutsetter fordi målet med det er tilbakeføring til samfunnet.
Svært mange land utenfor Norden har en form for uavhengig nemnd som beslutter prøveløslatelse - et Parole Board. Dette gjelder både kortere fengselsstraffer og ved livstidsstraff. En slik nemnd har ofte dommere blant medlemmene, men spørsmålet om prøveløslatelse går altså ikke tilbake til domstolene. Det er vanskelig å si om en slik nemnd gir bedre rettssikkerhet enn våre ordninger. Det dreier seg om vanskelige avgjørelser som krever kunnskaper. Samtidig er det alltid en fordel at bukken ikke passer havresekken. Jeg vil likevel peke på at nemndene med sin sammensetning lettere kan være påvirkelige av opinionen og mer hendelsesstyrt enn en fagetat vil være.
Hvor står vi i dag?
Slik temaet er angitt, antydes det at forvaring ikke bare er en ny straffereaksjon, men en skjerpelse i forhold til tidligere ordning. En skjerpelse var neppe lovgivers intensjon i overgangen fra sikring til forvaring. Evalueringen vil gi svar på om det likevel har funnet sted. Inntil da mener jeg vi må kunne slå fast at den gruppen domfelte vi snakker om, får et kvalitativt bedre tilbud under forvaring enn det som tidligere ble gitt under sikring.
Nå er det ikke uvanlig med en viss avstand mellom politiske mål og gjennomføringen av reformer, ikke minst fordi det ikke alltid følger nok ressurser med beslutningene. Jeg vil likevel holde økonomien utenfor i denne diskusjonen, slik at en mulig kritikk mot vår praksis ikke avfeies med at vi ikke har fått ressurser til å gjøre det bedre. Vi snakker om en svært sårbar gruppe straffedømte, og innenfor et samlet budsjett på over to milliarder kroner, ville ikke det være et holdbart argument.
Lovavdelingen i Justisdepartementet forbereder nå etterkontrollen av reglene om strafferettslige særreaksjoner. Evalueringen vil være basert på innhenting av dommer og informasjon fra flere kilder, ikke minst fra helsevesenet. Man vil se på bruken av personundersøkelser og rettspsykiatriske uttalelser og på innholdet i reaksjonen. Praksis med hensyn til prøveløslatelse må antas å bli et sentralt punkt, ikke minst basert på de saker som bringes inn for retten enten fordi kriminalomsorgen og påtalemyndigheten går imot prøveløslatelse, eller fordi det er vilkår om anbringelse i institusjon eller kommunal omsorgsbolig.
Behov for uavhengig forskning
KRUS har kommet med verdifulle bidrag allerede, og vi har fått andre gode forskningsbidrag som belyser enkelte sider ved forvaringsordningen. Men: Vi ønsker oss forskning for fagmiljøer som er helt uavhengig av Justisdepartementet, og vi ønsker oss mer forskning som går inn i spenningsforholdet mellom individuelle hensyn og samfunnshensyn.
Integritet er en egenskap som defineres av andre. Når jeg etterspør forskning fra miljøer utenfor KRUS, er det på ingen måte i manglende respekt for det arbeidet som gjøres der. Det handler ikke om kompetanse eller kvalitet, men om at det på et begrenset fagfelt i et lite land alltid vil kunne reises spørsmål om objektivitet og avstand.
Hvordan vi i justissektoren utøver makt på vegne av samfunnet, må være gjenstand for forskning som verken er bestilt eller betalt fra Justisdepartementet.
Når vi gjennomfører straff, er samfunnsbeskyttelsen en viktig del av oppdraget. Innenfor denne rammen skal vi ha omsorg for individet. Jeg vil gjerne utfordre forskningsmiljøene til å se på om balansen er rett - både om de juridiske rammene er slik de bør være, og om vår praksis er rimelig.
Innlegg på KROM-konferansen på Spåtind, 14. januar 2006
Av: Ekspedisjonssjef Kristin Bølgen Bronebakk, Justisdepartementet
Statens maktutøvelse må være gjenstand for offentlighetens og ekspertenes kritiske blikk. Ikke minst gjelder det tidsubestemt frihetsberøvelse hvor kriteriet for løslatelse er knyttet til å kunne forutsi fremtidig menneskelig atferd. Forvaringsinstituttet er derfor omstridt - og debatten er ønsket.
Etter noen innledende betraktninger vil jeg se på bakgrunnen for forvaringsordningen, på hva man har gjort for å oppveie de åpenbare svakheter enhver slik ordning har, og på hvilke alternativer som finnes.
Jeg vil ikke nå gå inn på kriminalomsorgens praksis i de forvaringssakene vi har hatt så langt. Det skal i sin tur bli gjenstand for en grundig evaluering, og jeg kommer tilbake til Justisdepartementets planer for dette.
Balansen mellom ulike hensyn
I diskusjonen om forvaring berører vi kjernen i kriminalomsorgens virksomhet. Vi må balansere ulike hensyn som ikke alltid lar seg forene samtidig: behovet for å beskytte samfunnet mot kriminalitet, og behovet for å gi den straffedømte rom og anledning til personlig utvikling. Det er en stadig debatt, ikke bare i forhold til denne gruppen straffedømte, men med tanke på all straffegjennomføring. I dette perspektivet er det naturlig at det er forskjell på hvordan vi beskriver forvaringsinstituttet - hvor vi også vurderer samfunnets behov - og hvordan det oppleves og beskrives av den forvaringsdømte selv.
Vi har et stort ansvar for å legge til rette for at den forvaringsdømte kan "avlæres" sin farlighet. Vi skal gi et bredt og godt tilbud av et kompetent personale innenfor fengselet, og vi skal sørge for tilgang til helsetjenester og andre tilbud som vi ikke selv kan gi.
Som ved ubetinget fengselsstraff skal det gis anledning til en gradvis tilbakeføring til samfunnet gjennom åpnere soningsformer frem mot eventuell prøveløslatelse. Det kreves et grundig forarbeid i forbindelse med løslatelsen.
Vurdering av risiko for nye lovbrudd er alltid vanskelig. For de forvaringsdømte er det snakk om svært alvorlig kriminalitet, og gjentakelsesfaren er vurdert som stor. Det er nødvendig med en større forsiktighet ved prøveløslatelse av forvaringsdømte enn ved annen fengselsstraff. Jussen kan synes klar: Er vi i tvil, skal samfunnets behov for sikkerhet gå foran. Kravet til bevisførsel er likevel et vanskelig juridisk spørsmål, og jeg kommer tilbake til dette. Til sist er det domstolene som avgjør.
Folkerettslige forpliktelser
Et helt grunnleggende spørsmål er hva som er Norges folkerettslige forpliktelser ved utforming av en strafferettslig særreaksjon, som forvaring er.
EMK artikkel 5 pkt. 4 lyder: "Den som er berøvet friheten ved pågripelse eller fengsling, skal ha rett til å få lovligheten av fengslingen snarest prøvet av en domstol og til å bli løslatt hvis fengslingen ikke er lovlig."
EMD har innfortolket i bestemmelsen et krav om jevnlig rettslig prøving i visse tilfelle. Et slikt tilfelle er det når en person er idømt en tidsubestemt reaksjon uten at opprettholdelse av reaksjonen automatisk prøves av en domstol med regelmessige intervaller. Det kreves da at det er anledning til å få prøvet lovligheten av frihetsberøvelsen for en domstol med jevnlige mellomrom.
Utformingen av forvaringsordningen tilfredsstiller Konvensjonens krav.
Domstolsbehandling kreves i vid utstrekning:
- Domfelte har anledning til å få prøvet spørsmålet om løslatelse på prøve for retten med ett års intervaller.
- Gjeninnsettelse ved brudd på vilkår for prøveløslatelse besluttes av retten.
- Forlengelse av forvaring kan bare skje etter dom.
- Noen vil mene at det ikke er mulig å bøte på svakheten ved tidsubestemt straff, det er ikke forenelig med krav til human fangebehandling. Forvaringsordningen er imidlertid ikke i strid med menneskerettighetene - den tilfredsstiller konvensjonens krav. Det betyr ikke at jeg underkjenner den tilleggsbelastningen forvaring kan være for den personen det gjelder.
Forvaring istedenfor sikring
Kritikken mot sikring:
- Både strafferettslig tilregnelige og utilregnelige lovbrytere
- Tidsubestemt reaksjon
- "Dobbeltstraff": fengsel og sikring
- Forvaltningen kunne fatte sterkt inngripende vedtak
- Psykiatrien en for sterk rolle
- For mye oppbevaring
- Klart skille mellom utilregnelige og tilregnelige
- Én reaksjon - ingen dobbeltstraff
- Reformer for å ivareta rettssikkerheten
- Innhold i soningen - ikke karakter av oppbevaring
En svært viktig del av kritikken ble imøtekommet ved innføringen av de nye strafferettslige særreaksjonene: forvaring, overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. Det ble trukket et klart skille mellom personer som er utilregnelige i gjerningsøyeblikket og personer som er strafferettslig tilregnelige.
Med tanke på innhold, la lovgiver stor vekt på at forvaring skulle være noe annet enn sikring, og saksbehandlingsreglene måtte utformes i samsvar med menneskerettighetskonvensjonens krav til rettssikkerhet for den dømte.
Når det gjelder innholdet i soningen, er det få absolutte kriterier og mer tale om i hvilken grad intensjonene faktisk blir oppfylt. Her avventer vi som nevnt den kommende evalueringen.
Nye garantier for rettssikkerheten
Ved sikring hadde forvaltningen myndighet til å ta svært inngripende avgjørelser, som ombytte av sikringsmidler eller innstillingen av sikringen. Ved forvaring er det, med visse unntak, domstolene som tar de mest inngripende avgjørelsene. Det er også domstolene som tar de viktigste beslutningene når det gjelder vilkår for prøveløslatelse. Et eksempel er krav om opphold i institusjon eller kommunal omsorgsbolig ut over ett år. Det er også kun domstolene som kan endre eller oppheve vilkår som er satt i forbindelse med prøveløslatelse - også vilkår som er satt av kriminalomsorgen.
Forvaring kan i stor grad idømmes i de samme saker hvor man før kunne ilegge sikring. Likevel har lovgiver snevret inn anvendelsesområdet til enkelte typer av lovbrudd: der hvor behovet for å beskytte samfunnet er stort. Det gjelder voldsforbrytelser, sedelighetsforbrytelser, ildspåsettelser og andre lovbrudd som medfører stor fare for andre. Forvaring kan bare brukes når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig for å beskytte samfunnet.
Psykiatrien hadde stor innflytelse når det gjaldt hvem som burde ilegges sikring, selv om mange i det psykiatriske fagmiljøet mente at det var vanskelig å forutsi gjentagelsesfare. Ved forvaring kan en rettspsykiatrisk undersøkelse erstattes med eller utfylles med en personundersøkelse utarbeidet av friomsorgen.
Løslatelse fra forvaring
En dom fra Asker og Bærum tingrett nå i høst inneholder en del interessante juridiske bemerkninger. Utgangspunktet er at forvaring reiser spesielle rettssikkerhetsproblemer i forhold til en ordinær tidsbestemt fengselsstraff. Det gjelder særlig når soningen av en forvaringsdom er kommet så langt at en ordinær fengselsstraff for de samme forhold ville ha vært sonet fullt ut, eller fastsatt lengstetid for forvaringen er utløpt og påtalemyndigheten begjærer forlengelse. Det er dette som har vært kalt "soning for forbrytelser som ikke er begått".
For det første bemerker retten at bevisbyrden - hvorfor løslatelse ikke bør finne sted - påligger påtalemyndigheten. Det er ikke domfelte som skal bevise at kriteriene for løslatelse er oppfylt.
Her diskuteres også krav til bevis i ulike sammenhenger. Når det gjelder beviskravet med hensyn til skyldspørsmålet, skriver retten: "Ved vurdering av faktum som gjelder skyldspørsmålet, er det sikker rett at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode." Verken EMK eller norsk straffelov sier noe om hvor strengt beviskravet skal være når det gjelder forlengelse av forvaring, men retten anser det som mest i tråd med de rettssikkerhetsprinsipper som lovreformen om særreaksjoner har søkt å etterleve, at det stilles samme beviskrav her som til avgjørelse av skyldspørsmålet i andre saker - altså at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode.
Har vi alternativer til forvaring?
Ut fra forarbeidene til loven ser det ut til at forvaring anses som mest aktuell ved lovbrudd hvor den alternative fengselsstraffen ikke ville være så lang. Det gjelder volds- og sedelighetsforbrytelser som objektivt sett ikke ville gi så lang ubetinget fengselsstraff, samtidig som gjentagelsesfaren er stor. Etter en slik tankegang skulle forvaring være mindre aktuelt i situasjoner hvor lengstestraff på 21 års fengsel hadde vært sannsynlig. Uten forvaringsinstituttet hadde et alternativ da vært å ha lengre fengselsstraff enn det som er alminnelig i dag.
Livstidsstraff er ikke direkte omtalt i forarbeidene, men teoretisk sett kan forvaring være et alternativ til dette hvis selv 21 års fengsel ikke anses som nok til å beskytte samfunnet.
Det at vi har forvaringsinstituttet, kan være et godt argument mot å øke den maksimale strafferammen til 30 år eller til livstidsstraff.
Et annet alternativ kunne være å innføre adgang til skjerpelse i straffeutmålingen der domstolen mener gjentagelsesfaren er stor. Det ville i så fall være et brudd med det tradisjonelle strafferettssystemet, og ville heller ikke være uten betenkeligheter når det gjelder rettsikkerhet.
Hva gjør andre land?
Det skjer i alle land grusomme forbrytelser som samfunnet ønsker å beskytte seg mot. Det ekstreme tiltaket er dødsstraffen, som jeg ikke finner grunn til å omtale nærmere. Det finnes andre land med ordninger som ligner mye på vår forvaring. I Norden er det foreløpig bare Danmark som har forvaring, mens Island vurderer å innføre det. Også New Zealand har denne straffereaksjonen ved siden av fengselsstraff.
Svært mange land har imidlertid livstidsstraff, i mer eller mindre bokstavelig forstand. Jeg kjenner ikke til land som verken har livstidsstraff eller tidsubestemt straff. I Sverige øker antallet livstidsdommer. Der har man årlig i de siste ti år fått omkring ti nye slike dommer, og i fjor satt det der to livstidsdømte som hadde sonet i mer enn 20 år. I Nederland satt det i fjor 16 personer med absolutt livstidsstraff - det vil si at de ikke kan løslates uten benådning. Et land som Skotland, med en fangebefolkning omtrent det dobbelte av vår, hadde i fjor nær 600 personer med livstidsstraff.
Oftest er det slik at det er mulig med prøveløslatelse etter en minstetid. I realiteten blir det en tidsubestemt straff, men uten de tilleggskrav til innhold og tilbud i soningen som forvaringsinstituttet forutsetter fordi målet med det er tilbakeføring til samfunnet.
Svært mange land utenfor Norden har en form for uavhengig nemnd som beslutter prøveløslatelse - et Parole Board. Dette gjelder både kortere fengselsstraffer og ved livstidsstraff. En slik nemnd har ofte dommere blant medlemmene, men spørsmålet om prøveløslatelse går altså ikke tilbake til domstolene. Det er vanskelig å si om en slik nemnd gir bedre rettssikkerhet enn våre ordninger. Det dreier seg om vanskelige avgjørelser som krever kunnskaper. Samtidig er det alltid en fordel at bukken ikke passer havresekken. Jeg vil likevel peke på at nemndene med sin sammensetning lettere kan være påvirkelige av opinionen og mer hendelsesstyrt enn en fagetat vil være.
Hvor står vi i dag?
Slik temaet er angitt, antydes det at forvaring ikke bare er en ny straffereaksjon, men en skjerpelse i forhold til tidligere ordning. En skjerpelse var neppe lovgivers intensjon i overgangen fra sikring til forvaring. Evalueringen vil gi svar på om det likevel har funnet sted. Inntil da mener jeg vi må kunne slå fast at den gruppen domfelte vi snakker om, får et kvalitativt bedre tilbud under forvaring enn det som tidligere ble gitt under sikring.
Nå er det ikke uvanlig med en viss avstand mellom politiske mål og gjennomføringen av reformer, ikke minst fordi det ikke alltid følger nok ressurser med beslutningene. Jeg vil likevel holde økonomien utenfor i denne diskusjonen, slik at en mulig kritikk mot vår praksis ikke avfeies med at vi ikke har fått ressurser til å gjøre det bedre. Vi snakker om en svært sårbar gruppe straffedømte, og innenfor et samlet budsjett på over to milliarder kroner, ville ikke det være et holdbart argument.
Lovavdelingen i Justisdepartementet forbereder nå etterkontrollen av reglene om strafferettslige særreaksjoner. Evalueringen vil være basert på innhenting av dommer og informasjon fra flere kilder, ikke minst fra helsevesenet. Man vil se på bruken av personundersøkelser og rettspsykiatriske uttalelser og på innholdet i reaksjonen. Praksis med hensyn til prøveløslatelse må antas å bli et sentralt punkt, ikke minst basert på de saker som bringes inn for retten enten fordi kriminalomsorgen og påtalemyndigheten går imot prøveløslatelse, eller fordi det er vilkår om anbringelse i institusjon eller kommunal omsorgsbolig.
Behov for uavhengig forskning
KRUS har kommet med verdifulle bidrag allerede, og vi har fått andre gode forskningsbidrag som belyser enkelte sider ved forvaringsordningen. Men: Vi ønsker oss forskning for fagmiljøer som er helt uavhengig av Justisdepartementet, og vi ønsker oss mer forskning som går inn i spenningsforholdet mellom individuelle hensyn og samfunnshensyn.
Integritet er en egenskap som defineres av andre. Når jeg etterspør forskning fra miljøer utenfor KRUS, er det på ingen måte i manglende respekt for det arbeidet som gjøres der. Det handler ikke om kompetanse eller kvalitet, men om at det på et begrenset fagfelt i et lite land alltid vil kunne reises spørsmål om objektivitet og avstand.
Hvordan vi i justissektoren utøver makt på vegne av samfunnet, må være gjenstand for forskning som verken er bestilt eller betalt fra Justisdepartementet.
Når vi gjennomfører straff, er samfunnsbeskyttelsen en viktig del av oppdraget. Innenfor denne rammen skal vi ha omsorg for individet. Jeg vil gjerne utfordre forskningsmiljøene til å se på om balansen er rett - både om de juridiske rammene er slik de bør være, og om vår praksis er rimelig.
