Storberget om unge lovbrytere
Innlegg i Dagsavisen av justisminister Knut Storberget, 9. desember 2005
I MOM-spalten 25. november ber Øystein Tostrup meg se nærmere på to saker:
1. Unge lovbrytere i fengsel:
Du spør om unge under 18 år bør dømmes til fengsel, eller om de bør bli møtt med en annen type straffereaksjon, og dersom unge under 18 år dømmes til fengsel, hvordan bør da innholdet i soningen være?
De aller fleste norske ungdommer er lovlydige. Tall viser at 95 prosent av unge under 18 år aldri blir siktet for straffbare handlinger. Det er viktig å ha med seg!
Mellom to og ti personer under 18 år sitter til enhver tid i fengsel. Vår ambisjon er at unge under 18 år som begår kriminelle handlinger, skal bli møtt med en annen reaksjon enn fengselsstraff. Begrunnelsen er at fengsel er særlig skadelig for unge mennesker. Justisdepartementet arbeider derfor med å se på alternative reaksjonsformer enn fengsel, samt på en forbedring av tilbudet som gis unge i fengsel. Regjeringen vil legge fram en sak om dette for Stortinget tidlig neste år. Stortinget vil da få anledning til å diskutere det du tar opp i ditt innlegg.
Det må også reageres raskt mot unge under 18 år som begår straffbare handlinger. Men reaksjonen må være fornuftig. Den må ha for øye at den unge etter å ha gjort seg ferdig med straffegjennomføringen, ikke begår nye straffbare handlinger. Vi håper derfor å få Stortinget med på at de unge som hovedregel ikke skal dømmes til fengsel, men til alternative reaksjonsformer som samfunnsstraff og mekling i konfliktråd. I de tilfeller der det må reageres med fengselsstraff, er det viktig at det gis et innhold i soningen som legger til rette for at de senere kan løslates til et liv uten kriminelle handlinger. Dette tror jeg er den beste løsningen, ikke bare for den unge lovbryter, men også for samfunnet som sådan.
2. Forhåndsdømming:
Det er domstolene som avsier dom over enkeltpersoners straffbare handlinger, etter en grundig gjennomgang av sakens beviser, og - ikke minst - etter å ha hørt den tiltaltes egen forklaring. Vi andre må trå varsomt når straffesaker kommenteres. En forhåndsdømming hører ingensteds hjemme. Din påminnelse om dette bør gjelde oss alle, ikke bare pressen.
I MOM-spalten 25. november ber Øystein Tostrup meg se nærmere på to saker:
1. Unge lovbrytere i fengsel:
Du spør om unge under 18 år bør dømmes til fengsel, eller om de bør bli møtt med en annen type straffereaksjon, og dersom unge under 18 år dømmes til fengsel, hvordan bør da innholdet i soningen være?
De aller fleste norske ungdommer er lovlydige. Tall viser at 95 prosent av unge under 18 år aldri blir siktet for straffbare handlinger. Det er viktig å ha med seg!
Mellom to og ti personer under 18 år sitter til enhver tid i fengsel. Vår ambisjon er at unge under 18 år som begår kriminelle handlinger, skal bli møtt med en annen reaksjon enn fengselsstraff. Begrunnelsen er at fengsel er særlig skadelig for unge mennesker. Justisdepartementet arbeider derfor med å se på alternative reaksjonsformer enn fengsel, samt på en forbedring av tilbudet som gis unge i fengsel. Regjeringen vil legge fram en sak om dette for Stortinget tidlig neste år. Stortinget vil da få anledning til å diskutere det du tar opp i ditt innlegg.
Det må også reageres raskt mot unge under 18 år som begår straffbare handlinger. Men reaksjonen må være fornuftig. Den må ha for øye at den unge etter å ha gjort seg ferdig med straffegjennomføringen, ikke begår nye straffbare handlinger. Vi håper derfor å få Stortinget med på at de unge som hovedregel ikke skal dømmes til fengsel, men til alternative reaksjonsformer som samfunnsstraff og mekling i konfliktråd. I de tilfeller der det må reageres med fengselsstraff, er det viktig at det gis et innhold i soningen som legger til rette for at de senere kan løslates til et liv uten kriminelle handlinger. Dette tror jeg er den beste løsningen, ikke bare for den unge lovbryter, men også for samfunnet som sådan.
2. Forhåndsdømming:
Det er domstolene som avsier dom over enkeltpersoners straffbare handlinger, etter en grundig gjennomgang av sakens beviser, og - ikke minst - etter å ha hørt den tiltaltes egen forklaring. Vi andre må trå varsomt når straffesaker kommenteres. En forhåndsdømming hører ingensteds hjemme. Din påminnelse om dette bør gjelde oss alle, ikke bare pressen.
