Reflekterende Samtaler ved Trondheim Fengsel

På vårjevndøgn 20 mars var det duket for en spesiell konferanse arrangert av Trondheim Fengsel. Adresse for dagen var Granåsen, Sivilforsvarets beredsskaps- og kompetansesenter. Vi hadde kommet fra fjern og nær for å høre mer om denne spennende samtaletypen, som visstnok de innsatte skal være så begeistret for! Hva kunne det være?

Først litt om forsamlingen, som var fascinerende i seg selv. Alle var spesialinvitert og vi ble plassert i en stor firkant. På den ene siden satt ca ti innsatte. I hjørnet ved siden av satt sosialrådgiver ved Trondheim Fengsel Gunnar Brevik og Judit Wagner, en psykoterapeut fra Kalmar Fengsel i Sverige (pådrivere for Reflekterende Samtaler, heretter RS). Så var det en lang side med fengselsbetjenter og ansatte i Trondheim kommune. På kortsiden tvert i mot de innsatte satt inspektører og ledere ved Trondheim fengsel og Sør-Trøndelag Kriminalomsorg, samt ledere fra Bergen og Bjørgvin Fengsel. På neste langside satt to betjenter fra Hestersted Vester Fengsel i Danmark, prest (Tr.heim)og musikkterapeut (Bjørgvin), fire filosofisk praktikere, hvorav en er fast ansatt ved Bjørgvin fengsel, en repr. fra KRUS, samt en politiker fra Trondheim. Seniorrådgiver Rune Fjeld fra justisdepartementet ledet oss gjennom hele dagen, som besto av en eneste lang samtale der Fjeld ”intervjuet” sine ”gjester”.

Anledningen var at de ved Trondheim fengsel har drevet med en samtaleform som kalles ”reflekterende samtaler” i 5 år, og nå ønsker de å formidle til andre i kriminalomsorgen hva dette gjør med fengselshverdagen til både innsatte og ansatte. Ja, du leste riktig- en av konklusjonene som ble trukket i løpet av konferansen var at disse samtalene faktisk er svært berikende for de innsatte også. Kort sagt bidrar de til mer glede i en ellers tøff hverdag og en realisering av ”dynamisk sikkerhet”- noe lederne og inspektørene ved Trondheim fengsel var veldig opptatt av. En inspektør sa det slik: Det er for mye statisk sikkerhet i fengslet, dvs sikkerhet som bygger på høye murer og tvang og som baserer seg på frykt. Vi føler utrygghet så lenge vi ikke snakker med de innsatte. RS bidrar til ”dynamisk sikkerhet”- vi skjønner bedre hvordan de innsatte faktisk har det og trenger ikke å mistenkeliggjøre.

Men hva er så RS?
Samtaleformen er utviklet av psykiater Tom Andersen. Den foregår i tre etapper og tilstede er to betjenter og en innsatt (dette kan variere).

1. Den innsatte snakker med den ene av betjentene om det som opptar vedkommende for tiden. Tema er helt fritt: Frustrasjoner, sinne, fremtidsplaner, rehab, konflikter, følelser, egne tanker. Det som føles viktig her og nå. Betjentens viktigste oppgave er å lytte og la seg berøre. Filosof og filosofisk praktiker Anders Lindseth (professor, Høyskolen i Bodø, var tilstede), som har samarbeidet en del med Andersen, har kalt dette ”berørt ikke-viten”- det å la seg berøre av det som vi ikke forstår så lett. Da skapes en nerve i samtalen. Samtalen får nyhetens kvalitet fordi den som lytter ikke buser frem med sine egne meninger og teorier, men lar seg berøre av det unike ved den andres fortelling. Ut i fra sin berørthet stiller betjenten spørsmål, bekrefter, reflekterer sammen med den innsatte. På denne måten skapes en atmosfære av ro og fordomsfrihet der den innsatte får muligheten til å finne sin egen stemme, sin egen måte å uttrykke seg på. Det blir en kreativ samtale om livet. Det ble vektlagt at taushetsplikten er meget viktig og at disse samtalene verken gir fordeler eller ulemper i fengselshverdagen.

2. Etter at den innsatte har snakket med en betjent, skal de to betjentene reflektere over samtalen den ene har hatt. De skal ikke dømme og konkludere, men undre seg og reflektere rundt det som berørte dem. Prinsippet om berørt ikke-viten virker som en ledesnor. Tanken er at man ved å fokusere på dette vil kunne sirkle inn reelle problemstillinger i livet til den andre. Denne runden ble beskrevet som det å gi tilbakemeldinger til den innsatte. Det kunne være konkrete fakta, bekreftelser på hvordan de innsatte var og virket. De innsatte ga uttrykk for stor takknemlighet på disse positive tilbakemeldingene. En sa: – Jeg får bekreftelser på at de tankene jeg har er riktige. Jeg er flink, det vet jeg - de bekrefter meg på at de valgene jeg tar går riktig vei.

Gjennomgående ga de innsatte uttrykk for at denne samtalen mellom betjentene ga dem et realt løft. Uttalelse fra innsatt:
– Jeg har vært en lukket person. Når jeg får disse tilbakemeldingene slipper jeg opp, litt etter litt. Prosesser settes i gang. Jeg har latt noen komme inn på det som er mest sårt for meg, stadig mer. RS er mye mer nyttig enn psykolog. Jeg har gått til psykolog i 10 år til ingen nytte.
Uttalelse fra innsatt: – Jeg liker å høre hvordan de oppfatter meg. Første gangen - var nervøs, tenkte huff, nå får jeg passet påskrevet- ble overrasket- de snakket mye mer positivt om meg enn jeg hadde trodd - fikk et løft!
 

Vaksine mot forutinntatthet
3. Samtalen avsluttes med at den innsatte tar tak i noe av det betjentene trakk frem- reflekterer rundt det som ”traff mest”- det som føles mest relevant i forhold til situasjonen her og nå. Den innsatte har her også muligheter for å si fra hvis noe av det betjentene sa virket sårende. Her var det altså betjentene som fikk tilbakemeldinger fra de innsatte! Og de likte det! En betjent sa: – Hvis jeg sier noe som en trussel, men egentlig ikke mener det, får jeg høre det. Jeg lærer at det hadde vært bedre å si ting mildt og uten irritasjon.
En annen betjent:
– Det er et pusterom for meg som betjent. Vi har ikke lenger tid til å snakke med folk. Godt å sitte i ro og bare snakke. Føler at jeg ivaretar hele personen. Jeg blir tryggere i min rolle som betjent. Jeg skjønner at det som er enkelt for meg er slett ikke enkelt for dem. Jeg skjønner at de har det mye vanskeligere enn jeg trodde. Innsiktene jeg får tar jeg med meg ellers i jobben. Jeg stiller åpne spørsmål. Jeg hører på dem.
Nok en betjent:
– Samtalene får oss til å se personen bak maska. Og de ser mennesket bak uniformen. Det er en flott gjeng. Vi er så forutinntatt.
RS er en vaksine mot forutinntatthet.

Stemningen gikk etter hvert nesten i taket… alle var enige om at flere fengsler burde begynne med RS. Da kvinnen fra KRUS ble spurt om hun kunne bruke denne samtaletypen i sitt arbeide med å lage en modell for Russamtalen ble en vanlig misforståelse rettet opp:

RS er ikke å forstå som en metode blant andre metoder.

Den er mer en metametode eller grunnleggende prinsipper som gjør oss til bedre samtalepartnere. Kjernen ligger i det å lytte, fremfor det å snakke. Et viktig spørsmål i kriminalomsorgen er jo: Hvordan ivareta at mennesker blir hørt?

Med RS i ryggmargen blir vi rett og slett tryggere i samtalene våre, den frigjør oss fra den lineære og tekniske logikken som styrer mange andre samtalemetoder. Derfor vil det være en vinn-vinn situasjon om betjenter som ellers leder programvirksomhet, ble opplært i RS - det ville tilført programmene nerve, livsgnist og relevans for den enkelte.

Jeg vil avslutte med en uttalelse fra en innsatt:

– Reflekterende Samtaler er kriminalomsorg