Om legeerklæringer i straffesaker
Ved søknad om benådning kreves uttalelse fra offentlig lege. Uttalelse fra politilege foreligger i tilnærmet samtlige saker hvor benådning er innvilget. Her er en gjennomgang av regelverk og praksis ved bruk av legeerklæringer i straffesaker.
Generelt
Kriminalomsorgsavdelingen i Justisdepartementet mottar regelmessig legeerklæringer som angår innsatte og domfelte.
Det er Kriminalomsorgen, og ikke helsetjenesten, som er ansvarlig for straffegjennomføringen og innholdet i denne. Helsetjenesten har ikke anledning til å fatte beslutninger som gjelder domfeltes soningsform eller soningsinnhold på noen måte.
Derimot er det naturligvis slik at Kriminalomsorgens saksbehandlere ikke besitter den nødvendige kunnskap til å foreta medisinskfaglige vurderinger av de domfeltes tilstand. Man er derfor avhengig av å få informasjon fra leger om hvordan de oppfatter den enkeltes helsetilstand, herunder hvilken effekt aktuelle tiltak antas å ville ha på den enkelte. Legeerklæringer er vanlig i en rekke ulike sakstyper, og blir ofte fremlagt av den domfelte selv som et vedlegg til en søknad.
Ideelt sett skal slike legeerklæringer kun uttale seg om den domfeltes medisinske tilstand mv. og hvilke konsekvenser forholdene under straffegjennomføringen har for vedkommende. Det er imidlertid en vanskelig grenseoppgang mot avgjørelser om selve straffegjennomføringen, og Justisdepartementet ser derfor ofte at legeerklæringene går langt i å uttale seg om hvordan en konkret søknad fra domfelte bør avgjøres. For eksempel kan dette være at legen sier at domfelte på grunn av sin helsetilstand må få innvilget en søknad om løslatelse. Det er her viktig å huske på at Kriminalomsorgen ikke er bundet av legens standpunkt, og at man skal treffe en selvstendig avgjørelse basert på alle opplysninger i saken. Medisinske opplysninger er en del av dette, men vil ofte kunne stå i motstrid til for eksempel opplysninger om hva som er å anse som sikkerhetsmessig forsvarlig. Selv om kriminalomsorgen i utgangspunktet ikke er bundet av legeerklæringer vil innsatte bli løslatt såfremt vedkommende blir kjent "soningsudyktig" av fengselslegen. I sentrale sakstyper er det vanlig praksis å også be om uttalelse fra fengselslegen som supplement til eventuelt erklæringer fra fastlege eventuelt annen privat lege.
Nedenfor følger en beskrivelse av avgjørelser på kriminalomsorgens område der legeerklæringer ofte blir fremlagt som en del av saken:
Benådning
Det er veldig vanlig at benådningssøknader er begrunnet med at den domfeltes helsetilstand er så dårlig at han ikke er i stand til å sone. I henhold til praksis stiller kriminalomsorgen strenge krav til legeerklæringers troverdighet i disse sakene. Legeerklæringer fra domfeltes fastlege eller annen behandlende lege ute i samfunnet, mister mye av sin verdi både på grunn av sitt nære tilknytningsforhold til pasienten, og også fordi legen sjelden har tilstrekkelig god kunnskap om hvilke muligheter for differensiert soning som finnes innenfor kriminalomsorgen.
I slike saker stiller man derfor alltid krav om at det skal foreligge en uttalelse fra en offentlig lege. Ideelt sett vil man ha en uttalelse fra politilegen, da vedkommende har stor tillit både på grunn av sin objektivitet, men også på grunn av at politilegen besitter god kunnskap om kriminalomsorgen og de muligheter som finnes for å tilpasse soningen til den enkeltes medisinske problemer. Slik uttalelse foreligger i nesten samtlige saker hvor benådning er innvilget.
Prøveløslatelse når halve straffetiden er gjennomført
Slik løslatelse kan innvilges dersom "særlige grunner" tilsier det, jfr. straffegjennomføringsloven § 42, 3. ledd. Det er veldig vanlig at slike søknader er begrunnet med at domfeltes helsetilstand er så dårlig at han vil bli alvorlig skadelidende dersom han ikke løslates.
Det understrekes imidlertid at Kriminalomsorgsavdelingen i Justisdepartementet skal foreta en bred helhetsvurdering av alle sakens momenter der man blant annet vektlegger opplysninger om domfeltes helsetilstand. Det skjer ofte at kriminalomsorgen avslår slike søknader selv om helsetjenesten anfører at domfeltes tilstand er så dårlig at løslatelse bør innvilges. Grunnlaget for dette er som regel både sikkerhetsmessige hensyn og at man ikke finner det tilstrekkelig godtgjort gjennom legeerklæringen at en fortsatt soning vil medføre forverring av domfeltes helsetilstand, eller når fortsatt soning anses utilrådelig. I tillegg vil man søke å iverksette andre tiltak som kan avhjelpe de negative helsemessige konsekvensene.
Straffavbrudd
Slikt avbrudd kan innvilges dersom domfeltes helsetilstand tilsier det, eller når det for øvrig foreligger særlig tungtveiende grunner som ikke kan avhjelpes på annen måte, jfr. straffegjennomføringslovens § 35.
Slike søknader har mange likhetstrekk med prøveløslatelse på halv tid, og behandles stort sett på samme måte. Et avbrudd medførerat domfelte må sone senere. Kriminalomsorgen anstrenger seg for å finne tiltak som kan avhjelpe situasjonen som har oppstått. For eksempel kan en innleggelse i sykehus eller institusjon kunne hindre behovet for et avbrudd. Et avbrudd kan også være utelukket av sikkerhetsmessige årsaker, og man er da nødt til å gi domfelte egnet oppfølging i fengselet eller overføre vedkommende til sykehus med vakthold.
Soning i institusjon, straffegjennomføringsloven §12
Også slike søknader er ofte kombinert med legeerklæringer som presiserer nødvendigheten av at domfelte gis et institusjonsopphold. Det foreligger nok her en høyere innvilgelsesprosent og tendens til at legeerklæringenes anbefaling blir fulgt. Men dette har nok også sammenheng med at de aktuelle institusjonene faktisk vurderer domfeltes problemer for å være av en slik karakter at vedkommende bør få en institusjonsplass. I tillegg vil man også ofte ha andre momenter, for eksempel en rekke positive urinprøver, som underbygger at domfelte har et konkret behandlingsbehov.
Overføring til fengsel med lavere sikkerhetsnivå § 15
Tidvis ser man også at legeerklæringer uttaler at domfeltes helsetilstand gjør det nødvendig å overføre han til friere soningsformer. Men heller ikke her blir slike erklæringer fulgt i sin helhet. Både avsenderfengselet og det potensielle mottakerfengselet har et ansvar for at en eventuell overføring er sikkerhetsmessig forsvarlig og motivert av rette årsaker. Man krever at domfelte skriver en begrunnet søknad om hvorfor han vil overføres, og flere åpne fengsler gjennomfører også intervjuer av søkerne for å vurdere deres motivasjon. Legeerklæringen blir kun en del av helheten, og nødvendigvis ikke tillagt avgjørende betydning. Ofte vil også de problemer den domfelte har til en viss grad kunne avhjelpes gjennom tiltak ved det lukkede fengselet.
Her må det forøvrig bemerkes at kriminalomsorgen søker å tilstrebe en progresjon i straffegjennomføringen for alle innsatte uavhengig av helsetilstand. Det er derfor gode muligheter for alle til å bli overført til åpnere soningsformer hvis det er sikkerhetsmessig forsvarlig.
Innvilgede benådningssaker 2004
Vedrørende straff ilagt for forbrytelse og forseelse mot den alminnelige straffelov og en rekke særlover, er det i 2004 i statsråd innvilget 51 søknader om benådning med slik avgjørelse:
Relaterte saker:
Generelt
Kriminalomsorgsavdelingen i Justisdepartementet mottar regelmessig legeerklæringer som angår innsatte og domfelte.
Det er Kriminalomsorgen, og ikke helsetjenesten, som er ansvarlig for straffegjennomføringen og innholdet i denne. Helsetjenesten har ikke anledning til å fatte beslutninger som gjelder domfeltes soningsform eller soningsinnhold på noen måte.
Derimot er det naturligvis slik at Kriminalomsorgens saksbehandlere ikke besitter den nødvendige kunnskap til å foreta medisinskfaglige vurderinger av de domfeltes tilstand. Man er derfor avhengig av å få informasjon fra leger om hvordan de oppfatter den enkeltes helsetilstand, herunder hvilken effekt aktuelle tiltak antas å ville ha på den enkelte. Legeerklæringer er vanlig i en rekke ulike sakstyper, og blir ofte fremlagt av den domfelte selv som et vedlegg til en søknad.
Ideelt sett skal slike legeerklæringer kun uttale seg om den domfeltes medisinske tilstand mv. og hvilke konsekvenser forholdene under straffegjennomføringen har for vedkommende. Det er imidlertid en vanskelig grenseoppgang mot avgjørelser om selve straffegjennomføringen, og Justisdepartementet ser derfor ofte at legeerklæringene går langt i å uttale seg om hvordan en konkret søknad fra domfelte bør avgjøres. For eksempel kan dette være at legen sier at domfelte på grunn av sin helsetilstand må få innvilget en søknad om løslatelse. Det er her viktig å huske på at Kriminalomsorgen ikke er bundet av legens standpunkt, og at man skal treffe en selvstendig avgjørelse basert på alle opplysninger i saken. Medisinske opplysninger er en del av dette, men vil ofte kunne stå i motstrid til for eksempel opplysninger om hva som er å anse som sikkerhetsmessig forsvarlig. Selv om kriminalomsorgen i utgangspunktet ikke er bundet av legeerklæringer vil innsatte bli løslatt såfremt vedkommende blir kjent "soningsudyktig" av fengselslegen. I sentrale sakstyper er det vanlig praksis å også be om uttalelse fra fengselslegen som supplement til eventuelt erklæringer fra fastlege eventuelt annen privat lege.
Nedenfor følger en beskrivelse av avgjørelser på kriminalomsorgens område der legeerklæringer ofte blir fremlagt som en del av saken:
Benådning
Det er veldig vanlig at benådningssøknader er begrunnet med at den domfeltes helsetilstand er så dårlig at han ikke er i stand til å sone. I henhold til praksis stiller kriminalomsorgen strenge krav til legeerklæringers troverdighet i disse sakene. Legeerklæringer fra domfeltes fastlege eller annen behandlende lege ute i samfunnet, mister mye av sin verdi både på grunn av sitt nære tilknytningsforhold til pasienten, og også fordi legen sjelden har tilstrekkelig god kunnskap om hvilke muligheter for differensiert soning som finnes innenfor kriminalomsorgen.
I slike saker stiller man derfor alltid krav om at det skal foreligge en uttalelse fra en offentlig lege. Ideelt sett vil man ha en uttalelse fra politilegen, da vedkommende har stor tillit både på grunn av sin objektivitet, men også på grunn av at politilegen besitter god kunnskap om kriminalomsorgen og de muligheter som finnes for å tilpasse soningen til den enkeltes medisinske problemer. Slik uttalelse foreligger i nesten samtlige saker hvor benådning er innvilget.
Prøveløslatelse når halve straffetiden er gjennomført
Slik løslatelse kan innvilges dersom "særlige grunner" tilsier det, jfr. straffegjennomføringsloven § 42, 3. ledd. Det er veldig vanlig at slike søknader er begrunnet med at domfeltes helsetilstand er så dårlig at han vil bli alvorlig skadelidende dersom han ikke løslates.
Det understrekes imidlertid at Kriminalomsorgsavdelingen i Justisdepartementet skal foreta en bred helhetsvurdering av alle sakens momenter der man blant annet vektlegger opplysninger om domfeltes helsetilstand. Det skjer ofte at kriminalomsorgen avslår slike søknader selv om helsetjenesten anfører at domfeltes tilstand er så dårlig at løslatelse bør innvilges. Grunnlaget for dette er som regel både sikkerhetsmessige hensyn og at man ikke finner det tilstrekkelig godtgjort gjennom legeerklæringen at en fortsatt soning vil medføre forverring av domfeltes helsetilstand, eller når fortsatt soning anses utilrådelig. I tillegg vil man søke å iverksette andre tiltak som kan avhjelpe de negative helsemessige konsekvensene.
Straffavbrudd
Slikt avbrudd kan innvilges dersom domfeltes helsetilstand tilsier det, eller når det for øvrig foreligger særlig tungtveiende grunner som ikke kan avhjelpes på annen måte, jfr. straffegjennomføringslovens § 35.
Slike søknader har mange likhetstrekk med prøveløslatelse på halv tid, og behandles stort sett på samme måte. Et avbrudd medførerat domfelte må sone senere. Kriminalomsorgen anstrenger seg for å finne tiltak som kan avhjelpe situasjonen som har oppstått. For eksempel kan en innleggelse i sykehus eller institusjon kunne hindre behovet for et avbrudd. Et avbrudd kan også være utelukket av sikkerhetsmessige årsaker, og man er da nødt til å gi domfelte egnet oppfølging i fengselet eller overføre vedkommende til sykehus med vakthold.
Soning i institusjon, straffegjennomføringsloven §12
Også slike søknader er ofte kombinert med legeerklæringer som presiserer nødvendigheten av at domfelte gis et institusjonsopphold. Det foreligger nok her en høyere innvilgelsesprosent og tendens til at legeerklæringenes anbefaling blir fulgt. Men dette har nok også sammenheng med at de aktuelle institusjonene faktisk vurderer domfeltes problemer for å være av en slik karakter at vedkommende bør få en institusjonsplass. I tillegg vil man også ofte ha andre momenter, for eksempel en rekke positive urinprøver, som underbygger at domfelte har et konkret behandlingsbehov.
Overføring til fengsel med lavere sikkerhetsnivå § 15
Tidvis ser man også at legeerklæringer uttaler at domfeltes helsetilstand gjør det nødvendig å overføre han til friere soningsformer. Men heller ikke her blir slike erklæringer fulgt i sin helhet. Både avsenderfengselet og det potensielle mottakerfengselet har et ansvar for at en eventuell overføring er sikkerhetsmessig forsvarlig og motivert av rette årsaker. Man krever at domfelte skriver en begrunnet søknad om hvorfor han vil overføres, og flere åpne fengsler gjennomfører også intervjuer av søkerne for å vurdere deres motivasjon. Legeerklæringen blir kun en del av helheten, og nødvendigvis ikke tillagt avgjørende betydning. Ofte vil også de problemer den domfelte har til en viss grad kunne avhjelpes gjennom tiltak ved det lukkede fengselet.
Her må det forøvrig bemerkes at kriminalomsorgen søker å tilstrebe en progresjon i straffegjennomføringen for alle innsatte uavhengig av helsetilstand. Det er derfor gode muligheter for alle til å bli overført til åpnere soningsformer hvis det er sikkerhetsmessig forsvarlig.
Innvilgede benådningssaker 2004
Vedrørende straff ilagt for forbrytelse og forseelse mot den alminnelige straffelov og en rekke særlover, er det i 2004 i statsråd innvilget 51 søknader om benådning med slik avgjørelse:
|
A. Frihetsstraff |
|
|
Benådning uten prøvetid |
0 |
|
Benådning til betinget straff med prøvetid på 2 år, jf. strl.§§ 52 - 54 |
36 |
|
Benådning etter at soning er påbegynt |
7 |
|
Benådning til betinget straff med prøvetid på 2 år + ubetinget bot |
2 |
|
Totalt: |
45 |
|
B. Bøter |
|
|
Hel eller delvis benådning eller betinget benådning |
6 |
|
Avslåtte benådningssaker 2004 |
|
|
Justisdepartementet har i 2004 avslått 274 søknader om benådning. Disse fordeler seg slik: |
|
|
A. Frihetsstraff |
168 |
|
B. Bøter |
106 |
Relaterte saker:
