- Rundskriv om informasjonsutveksling
- Kriminalomsorgens bookingsystem
- Nordisk statistikk for kriminalomsorgen 1999-2003
- Seminar om kvinnelige domfelte og varetektsinnsatte
- Offisiell åpning av modulfengslet på Kongsvinger
- Arbeidsmiljøprisen til Oslo fengsel
- Når domfelte blir en samfunnsressurs
- Soningskøen kortere i 2004
- Hovedverneombudet på plass
- Fagmøte om AD/HD torsdag 13. januar
- På vei til egen bolig
- Mellom sikkerhetshensyn og reintegrering
Januar - mars 2005
Skriv ut artikkelDet meste av den norske kriminaljournalistikken er preget av sjangerensidighet og episodisk nyhetsorientering, mener professor Sigurd Allern. - Når man lar det forbli med dette, gir de opprørende enkeltsakene grunnlag for en overfladisk og - på lengre sikt - reaksjonær kriminalpolitikk, sa han på årets KROM-konferanse.
Hvordan presenteres og konstrueres bildet av kriminaliteten i samfunnet? Og i hvilken grad fungerer media som premissleverandører for den kriminalpolitikken som faktisk utformes i Norge? Dette
var utgangspunktet for KROMs trettifemte kriminalpolitiske konferanse på Spåtind.
Behøver ikke iscenesette
NRK-journalist Heidi Hansen, som presenterte seg som innenriksavdelingens eneste faste kriminaljournalist, stilte seg imidlertid uforstående til programinvitasjonens omtale av kriminalpolitikk som medial konstruksjon. Virkeligheten er tvert om så dramatisk i seg selv at den slett ikke behøver noen iscenesettelse, mente hun:
- Det er mulig dere med tittelen 'Iscenesettelse av kriminalpolitikken slik den finner sted i mediene' ønsker en provokasjon, men jeg synes den er temmelig tendensiøs. For virkeligheten er dramatisk nok i seg selv, mener jeg. I Dagsrevyen trenger jeg ikke å dramatisere virkeligheten mer enn det virkeligheten er. Jeg kan bruke 2004 som et eksempel. Innenfor krim hadde vi Stavanger-ranet, tyveriet av Munch, Aker Brygge-ranet, trikkedrapet og mannen som gikk berserk med øks på et fly. Jeg synes det er så dramatisk at jeg slett ikke har behov for å iscenesette noe som helst - dessverre, fortalte Heidi Hansen, som deretter gikk over til å beskrive hvilke journalistiske og redaksjonelle arbeidsmetoder, prioriteringer og virkemidler som til vanlig benyttes i hennes kriminaljournalistiske arbeid.
Ikke bare hendelsesstyrt
Hun tegnet her et bilde av en mediehverdag langt på vei styrt av enkelthendelser. Men selv om arbeidet er preget av å være hendelsesstyrt, prøver redaksjonen samtidig å vektlegge samfunnstrender og saker som "politikerne kanskje burde tatt tak i", understreket hun:
- Vi forsøker dessuten å trekke frem saker som er prinsipielle. Men da er vi avhengige av at noen fremfører kritikk. Jeg kan ikke fremføre kritikk på vegne av noe som helst, det må dere gjøre selv. Ett av problemene med krim er at mange av aktørene slett ikke ønsker å vise seg frem på fjernsyn og snakke med media, og da er det veldig vanskelig hvis de ikke forteller meg sin oppfatning av en sak. Hvordan skal jeg da vite hva de tenker? Det er en av de største utfordringene innenfor kriminaljournalistikken, sa Heidi Hansen.
Som eksempel på hvor viktig det er for aktørene å benytte seg av media på en reflektert måte, trakk hun frem politioverbetjent Finn Abrahamsens opptreden i forbindelse med det såkalte Trikkedrapet i fjor sommer.
- Han klarte med en gang å snu det hele bort fra rasistisk tankegang og rette søkelyset mot der det skulle være, nemlig psykiatrien. Trikkedrapet kunne lett ha blitt omtalt som rasistisk motivert, men på grunn av Finn Abrahamsen, som gikk i bresjen her, utviklet saken seg til å rette søkelyset mot et område som svært mange av oss er opptatt av. Vi i media er helt avhengige å ha personer som opptrer på den måten Abrahamsen gjorde da. Vi blir kalt den fjerde statsmakt, men min oppgave er ikke å fremføre mine meninger om hva jeg mener om politikerne. Når jeg jobber, har jeg en tankegang om at jeg ønsker å vise virkeligheten. Jeg ønsker å kalle en spade for en spade, sa NRK-journalisten Heidi Hansen.
Så mange virkeligheter å speile
Sigurd Allern, mangeårig redaktør og professor i journalistikk ved Universitetet i Oslo, hadde en noe annen tilnærming til temaet iscenesatt kriminalpolitikk. Han beskrev en sjanger som nærmest har eksplodert i omfang de siste ti årene: Fra omkring 1993, da TV2 etablerte seg som nyhetskonkurrent, og frem til 2000, har dekningen av kriminalitet i rikskringkastingen omtrent doblet seg. NRK ligger nå omtrent på samme nivå som TV2, med mellom 12-18 prosent kriminalstoff i nyhetssendingene.
- Denne utviklingen skyldes ikke primært at kriminaliteten har økt, men at en har bestemt seg for at dette er et felt som det er gode grunner for å dekke systematisk. Det er ikke slik som Heidi Hansen gir et inntrykk av, at Dagsrevyen bare speiler virkeligheten. Det er så fantastisk mange virkeligheter å speile, og det er så ufattelig mange typer kriminalitet å speile. Innenfor dette kjempesvære bildet er en nødt til å velge, sa Sigurd Allern, som understreket at verken omfang eller type av kriminalstoff som dekkes er tilfeldig: Det ligger naturligvis redaksjonelle avgjørelser bak, og en strategisk tenkning rundt det, påpekte han.
Trollspeil av kriminaliteten
Ifølge Allern beveger det meste av det norske kriminalitetsstoffet i dag seg innenfor hovedsjangeren 'nyhetsjournalistikk'. En sjelden gang utvides det med feature og kommentarstoff, men hovedsakelig er det de nyhetsorienterte sakene som dominerer:
- Mediesosiologisk er det meste av stoffet episodisk og hendelsesorientert, knyttet til et drap, mord, ran eller en grov forbrytelse som skjedde der og da. Det utvalget vi får av kriminalitet er ikke en speiling av kriminaliteten i samfunnet, men et trollspeil av kriminaliteten. For det som egner seg i bildemedier, løssalgsaviser og episodisk kriminaldekning, er de historiene som har et innebygd drama - knyttet til konkrete enkeltpersoner, identifiserbare forbrytelser, ofre, mistenkte og med politi og advokater i ulike roller. Det gjør at våre medieinntrykk av kriminaliteten i samfunnet blir knyttet til visse typer av forbrytelser, og her tror jeg uttrykket 'iscenesatt' er helt på sin plass. Med iscenesatt mener jeg da ikke 'å finne på' i betydningen 'et fiktivt teaterstykke', men det handler om at en velger ut visse typer saker, setter dem inn i bestemte tolkningsrammer og utnytter den dramaturgien som ligger der, mente Sigurd Allern.
- Heidi Hansen ga i stad æren til Finn Abrahamsen i politiet for at saken med somalieren som var psykisk syk og som gikk til angrep på mennesker i en trikk i Oslo, ikke ble en så stor historie i rasistisk sammenheng. Det fantes en autoritet i politi som raskt satte søkelyset på at dette først og fremst handler om psykiatri. Jeg kunne vært fristet til å si: Hva hadde skjedd hvis det ikke hadde vært en Finn Abrahamsen som raskt hadde gått ut? Har mediene et egenansvar for å agere som en Finn Abrahamsen, for å sette ansvaret et annet sted og for å bruke et annet type tolkningsplan? Eller er den passivt avhengig av at det er noen autoritative kilder som retter søkelyset der hvor det bør rettes? fortsatte han.
Mediepanikk
Hvor sterkt denne nyhetsdekningen og disse tolkningsrammene virker på opinionen, finnes det lite empiri på. Men det en med sikkerhet kan si, hevdet Allern, er at politikerne tillegger mediedekningen en betydelig opinionsmessig kraft. Han trakk her linjene til medievitenskapens begrep 'mediepanikk', som dels benyttes for å beskrive redselen for hva nye medier kan føre til, og dels for å karakterisere medienes iscenesettelse av panikk. Og det er i dette ordets siste betydning, i medienes omtale av noe truende i samfunnet, at den episodiske kriminaljournalistikken ifølge Sigurd Allern kan slå uheldig ut:
- Det oppstår en slags panikk i spaltene som ikke nødvendigvis har noe utgangspunkt i en reell panikk i folket, men som ser ut som det innenfor det mediale uttrykk - og som politikere forholder seg til og reagerer på. Det er et spørsmål både om kortsiktige og langsiktige virkninger. Kortsiktig kan det klart ha veldig store virkninger, noe vi ser i de store debattene om for eksempel folk som har permisjon fra fengsler. Det får en resonansbunn for generelle innstramningstiltak, basert på denne typen mediepanikk og medielogikk, hevdet Allern, som likevel så med større bekymring på de mer langsiktige virkningene av en slik journalistikk.
Denne type forenklet kriminaldekning, med sin sjangerensidighet, nyhetsorientering og konsentrasjon om det episodiske, gjør nemlig noe med vår tenkning om kriminalitetsproblemene, mente han - ja, det preger kort og godt det mentale klimaet i samfunnet.
Redaksjonelt valg
Han understreket imidlertid at slike innvendinger ikke måtte oppfattes som et argument for totalt å utelukke hendelsesnyhetene fra kriminaljournalistikken:
- Men når man lar det forbli med dette, gir de opprørende enkeltsakene grunnlag for en overfladisk og - på lengre sikt - reaksjonær kriminalpolitikk. Det er i dette terrenget at nyhetsformidlere og redaktører må foreta en rekke valg. NRK må for eksempel velge: Skal de mest mulig konkurrere med TV2 på denne banen, eller ønsker de å etablere en annen kriminalpolitisk bane enn TV2? Dette er et redaksjonelt spørsmål - ikke om hvem som kommer fortest ut når det har skjedd et ran, men om hvilke tolkningsrammer en setter denne typen kriminalitet inn i, sa journalistikkprofessor Sigurn Allern.
Relaterte sider:
|
Behøver ikke iscenesette
NRK-journalist Heidi Hansen, som presenterte seg som innenriksavdelingens eneste faste kriminaljournalist, stilte seg imidlertid uforstående til programinvitasjonens omtale av kriminalpolitikk som medial konstruksjon. Virkeligheten er tvert om så dramatisk i seg selv at den slett ikke behøver noen iscenesettelse, mente hun:
- Det er mulig dere med tittelen 'Iscenesettelse av kriminalpolitikken slik den finner sted i mediene' ønsker en provokasjon, men jeg synes den er temmelig tendensiøs. For virkeligheten er dramatisk nok i seg selv, mener jeg. I Dagsrevyen trenger jeg ikke å dramatisere virkeligheten mer enn det virkeligheten er. Jeg kan bruke 2004 som et eksempel. Innenfor krim hadde vi Stavanger-ranet, tyveriet av Munch, Aker Brygge-ranet, trikkedrapet og mannen som gikk berserk med øks på et fly. Jeg synes det er så dramatisk at jeg slett ikke har behov for å iscenesette noe som helst - dessverre, fortalte Heidi Hansen, som deretter gikk over til å beskrive hvilke journalistiske og redaksjonelle arbeidsmetoder, prioriteringer og virkemidler som til vanlig benyttes i hennes kriminaljournalistiske arbeid.
Ikke bare hendelsesstyrt
Hun tegnet her et bilde av en mediehverdag langt på vei styrt av enkelthendelser. Men selv om arbeidet er preget av å være hendelsesstyrt, prøver redaksjonen samtidig å vektlegge samfunnstrender og saker som "politikerne kanskje burde tatt tak i", understreket hun:
- Vi forsøker dessuten å trekke frem saker som er prinsipielle. Men da er vi avhengige av at noen fremfører kritikk. Jeg kan ikke fremføre kritikk på vegne av noe som helst, det må dere gjøre selv. Ett av problemene med krim er at mange av aktørene slett ikke ønsker å vise seg frem på fjernsyn og snakke med media, og da er det veldig vanskelig hvis de ikke forteller meg sin oppfatning av en sak. Hvordan skal jeg da vite hva de tenker? Det er en av de største utfordringene innenfor kriminaljournalistikken, sa Heidi Hansen.
Som eksempel på hvor viktig det er for aktørene å benytte seg av media på en reflektert måte, trakk hun frem politioverbetjent Finn Abrahamsens opptreden i forbindelse med det såkalte Trikkedrapet i fjor sommer.
- Han klarte med en gang å snu det hele bort fra rasistisk tankegang og rette søkelyset mot der det skulle være, nemlig psykiatrien. Trikkedrapet kunne lett ha blitt omtalt som rasistisk motivert, men på grunn av Finn Abrahamsen, som gikk i bresjen her, utviklet saken seg til å rette søkelyset mot et område som svært mange av oss er opptatt av. Vi i media er helt avhengige å ha personer som opptrer på den måten Abrahamsen gjorde da. Vi blir kalt den fjerde statsmakt, men min oppgave er ikke å fremføre mine meninger om hva jeg mener om politikerne. Når jeg jobber, har jeg en tankegang om at jeg ønsker å vise virkeligheten. Jeg ønsker å kalle en spade for en spade, sa NRK-journalisten Heidi Hansen.
Så mange virkeligheter å speile
Sigurd Allern, mangeårig redaktør og professor i journalistikk ved Universitetet i Oslo, hadde en noe annen tilnærming til temaet iscenesatt kriminalpolitikk. Han beskrev en sjanger som nærmest har eksplodert i omfang de siste ti årene: Fra omkring 1993, da TV2 etablerte seg som nyhetskonkurrent, og frem til 2000, har dekningen av kriminalitet i rikskringkastingen omtrent doblet seg. NRK ligger nå omtrent på samme nivå som TV2, med mellom 12-18 prosent kriminalstoff i nyhetssendingene.
- Denne utviklingen skyldes ikke primært at kriminaliteten har økt, men at en har bestemt seg for at dette er et felt som det er gode grunner for å dekke systematisk. Det er ikke slik som Heidi Hansen gir et inntrykk av, at Dagsrevyen bare speiler virkeligheten. Det er så fantastisk mange virkeligheter å speile, og det er så ufattelig mange typer kriminalitet å speile. Innenfor dette kjempesvære bildet er en nødt til å velge, sa Sigurd Allern, som understreket at verken omfang eller type av kriminalstoff som dekkes er tilfeldig: Det ligger naturligvis redaksjonelle avgjørelser bak, og en strategisk tenkning rundt det, påpekte han.
Trollspeil av kriminaliteten
Ifølge Allern beveger det meste av det norske kriminalitetsstoffet i dag seg innenfor hovedsjangeren 'nyhetsjournalistikk'. En sjelden gang utvides det med feature og kommentarstoff, men hovedsakelig er det de nyhetsorienterte sakene som dominerer:
- Mediesosiologisk er det meste av stoffet episodisk og hendelsesorientert, knyttet til et drap, mord, ran eller en grov forbrytelse som skjedde der og da. Det utvalget vi får av kriminalitet er ikke en speiling av kriminaliteten i samfunnet, men et trollspeil av kriminaliteten. For det som egner seg i bildemedier, løssalgsaviser og episodisk kriminaldekning, er de historiene som har et innebygd drama - knyttet til konkrete enkeltpersoner, identifiserbare forbrytelser, ofre, mistenkte og med politi og advokater i ulike roller. Det gjør at våre medieinntrykk av kriminaliteten i samfunnet blir knyttet til visse typer av forbrytelser, og her tror jeg uttrykket 'iscenesatt' er helt på sin plass. Med iscenesatt mener jeg da ikke 'å finne på' i betydningen 'et fiktivt teaterstykke', men det handler om at en velger ut visse typer saker, setter dem inn i bestemte tolkningsrammer og utnytter den dramaturgien som ligger der, mente Sigurd Allern.
- Heidi Hansen ga i stad æren til Finn Abrahamsen i politiet for at saken med somalieren som var psykisk syk og som gikk til angrep på mennesker i en trikk i Oslo, ikke ble en så stor historie i rasistisk sammenheng. Det fantes en autoritet i politi som raskt satte søkelyset på at dette først og fremst handler om psykiatri. Jeg kunne vært fristet til å si: Hva hadde skjedd hvis det ikke hadde vært en Finn Abrahamsen som raskt hadde gått ut? Har mediene et egenansvar for å agere som en Finn Abrahamsen, for å sette ansvaret et annet sted og for å bruke et annet type tolkningsplan? Eller er den passivt avhengig av at det er noen autoritative kilder som retter søkelyset der hvor det bør rettes? fortsatte han.
Mediepanikk
Hvor sterkt denne nyhetsdekningen og disse tolkningsrammene virker på opinionen, finnes det lite empiri på. Men det en med sikkerhet kan si, hevdet Allern, er at politikerne tillegger mediedekningen en betydelig opinionsmessig kraft. Han trakk her linjene til medievitenskapens begrep 'mediepanikk', som dels benyttes for å beskrive redselen for hva nye medier kan føre til, og dels for å karakterisere medienes iscenesettelse av panikk. Og det er i dette ordets siste betydning, i medienes omtale av noe truende i samfunnet, at den episodiske kriminaljournalistikken ifølge Sigurd Allern kan slå uheldig ut:
- Det oppstår en slags panikk i spaltene som ikke nødvendigvis har noe utgangspunkt i en reell panikk i folket, men som ser ut som det innenfor det mediale uttrykk - og som politikere forholder seg til og reagerer på. Det er et spørsmål både om kortsiktige og langsiktige virkninger. Kortsiktig kan det klart ha veldig store virkninger, noe vi ser i de store debattene om for eksempel folk som har permisjon fra fengsler. Det får en resonansbunn for generelle innstramningstiltak, basert på denne typen mediepanikk og medielogikk, hevdet Allern, som likevel så med større bekymring på de mer langsiktige virkningene av en slik journalistikk.
Denne type forenklet kriminaldekning, med sin sjangerensidighet, nyhetsorientering og konsentrasjon om det episodiske, gjør nemlig noe med vår tenkning om kriminalitetsproblemene, mente han - ja, det preger kort og godt det mentale klimaet i samfunnet.
Redaksjonelt valg
Han understreket imidlertid at slike innvendinger ikke måtte oppfattes som et argument for totalt å utelukke hendelsesnyhetene fra kriminaljournalistikken:
- Men når man lar det forbli med dette, gir de opprørende enkeltsakene grunnlag for en overfladisk og - på lengre sikt - reaksjonær kriminalpolitikk. Det er i dette terrenget at nyhetsformidlere og redaktører må foreta en rekke valg. NRK må for eksempel velge: Skal de mest mulig konkurrere med TV2 på denne banen, eller ønsker de å etablere en annen kriminalpolitisk bane enn TV2? Dette er et redaksjonelt spørsmål - ikke om hvem som kommer fortest ut når det har skjedd et ran, men om hvilke tolkningsrammer en setter denne typen kriminalitet inn i, sa journalistikkprofessor Sigurn Allern.
Relaterte sider:
