Hopp til hovedmenyen på siden Hopp til hovedinnholdet på siden

Hva er forvaring?

Kronikk i Dagbladet, 26. september 2005

Hva er forvaring?
Av: forsker Berit Johnsen og jurist Birgitte Storvik, KRUS

Rettsaken mot de tiltalte i NOKAS-ranet er i gang. For fem av de tiltalte er det varslet påstand om forvaring. Her vil vi se nærmere på hva forvaring er, omfanget av forvaring så langt og hva det innebærer å få en forvaringsdom.

Forvaring er én av tre særreaksjoner som etter lovendring 1. januar 2002 erstatter sikringsordningen. Forvaring kan bare idømmes tilregnelige lovbrytere. Personer som var utilregnelige i gjerningsøyeblikket kan idømmes særreaksjonene tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.

Aldri før har samfunnsbeskyttelsen blitt uttrykt så klart som i bestemmelsene om særreaksjonene. Forvaring kan bare benyttes når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet. Det er samfunnsvernet som skal begrunne reaksjonen, ikke rettferdighetstankegangen.

Hittil er det 94 personer som har fått en forvaringsdom og som har gjennomført eller er i ferd med å gjennomføre en slik dom. Seks av de forvaringsdømte er kvinner. I overkant av 1/3 av disse dommene er konverteringsdommer, dvs. gamle sikringsdommer som retten har omgjort til forvaringsdommer.

Forvaring kan bare idømmes dersom vedkommende har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som har krenket andres liv, helse eller frihet - vårt samfunns fundamentale rettsgoder. Eksempler på slike forbrytelser kan være vold, seksualforbrytelser, trusler og ran. Statistikken viser at de fleste som har fått en forvaringsdom er dømt for drap eller drapsforsøk, voldtektsforbrytelser eller sedelighetsforbrytelser.

For å kunne dømme en person til forvaring må det dessuten foreligge en nærliggende fare for at vedkommende igjen vil begå en forbrytelse som nevnt i avsnittet ovenfor. Å vurdere om det foreligger en fare for tilbakefall på tidspunktet når dommen skal avsies er vanskelig. Likeledes er det vanskelig å vurdere hvor lenge tiltalte vil måtte anses som farlig. Avhengig av lovbruddets art vil lovbryterens sosiale tilhørighet, forhold til rusmidler og seksualitet samt den psykiske helsetilstand være vesentlige momenter i farevurderingen. Selv om man prøver å standardisere farevurderingene, vil de uansett være gjenstand for ulike grader av skjønn.

Det er retten som skal avgjøre i hvilken grad det foreligger en fare for tilbakefall og utmåle straffen ut fra det. I bestemmelsen om forvaring foreligger det et krav om at det skal foretas en personundersøkelse av friomsorgen. Denne kan erstattes med en rettspsykiatrisk undersøkelse hvis retten finner det nødvendig.

Mens begrepet «farlig» ikke brukes i loven, er dette flittig brukt i omtalen av forvaring. Forvaringsdømte blir ofte karakterisert som farlige, en karakteristikk de sjelden kjenner seg igjen i. Å bli betegnet som farlig er svært stigmatiserende. Det er en altinkluderende betegnelse som sier at denne personen er farlig for alle i enhver situasjon. Vi kjenner ikke til at dette er tilfelle for noen av de forvaringsdømte. De kan værefarlige i bestemte situasjoner overfor bestemte mennesker.

Forvaring er, i motsetning til fengselsstraff, tidsubestemt. Retten fastsetter imidlertid alltid en tidsramme som ikke kan overstige 21 år. Når tidsrammen utløper, kan lovbryteren vurderes på nytt. Hvis domstolen konkluderer med at gjentakelsesfaren fremdeles er til stede, kan tidsrammen forlenges med inntil fem år om gangen. Det er ingen øvre grense for hvor mange ganger domstolen kan forlenge tidsrammen. I prinsippet kan derfor en person som idømmes forvaring sitte i fengsel livet ut.

Videre fastsetter retten i de fleste forvaringsdommene en minstetid, som ikke kan overstige 10 år. Minstetiden har betydning for når den forvaringsdømte kan få prøvet spørsmålet om prøveløslatelse.

I forarbeidene til forvaringsordningen ble det antatt at de fleste som ville få en forvaringsdom ellers ville ha fått en fengselsstraff av forholdsvis kort eller mellomlang varighet. Så langt synes dette å holde stikk. 65 av de 94 forvaringsdommene kan karakteriseres som korte eller mellomlange med tidsramme på opptil 10 år. Det er imidlertid 29 personer som har fått lange forvaringsdommer med tidsramme på over 10 år.

I tillegg til at en forvaringsdom skal være en reaksjon på en allerede begått forbrytelse, skal den også være et middel for å hindre lignende forbrytelser i fremtiden. Dette oppfylles på to måter. For det første hindrer fengslingen lovbryteren i å begå nye lovbrudd. For det andre blir det under gjennomføringen av forvaringsdommen fokusert på endring. I forarbeidene legges det til grunn at forvaringsdommer skal ha et annet innhold enn vanlig fengselsstraff. Det stilles også krav til tverrfaglig behandlingsinnsats og høy bemanningsfaktor. De fengslene som er opprettet som forvaringsanstalter (Ila for menn og Bredtveit for kvinner) har lagt mye arbeid i å utvikle og tilrettelegge et tilbud for de forvaringsdømte. Metoder som benyttes er bl.a. programvirksomhet, samtalegrupper, skole/utdanning, arbeidstrening, fritidsaktiviteter og individuell behandling.

Det er endring som skal til for at den forvaringsdømte kan bli løslatt, og det mådokumenteres at vedkommende ikke lenger utgjør en fare for samfunnet. Selv om fengslene arbeider grundig med å dokumentere endring, er det ikke til å komme bort fra at skjønn spiller en rolle ved farevurderingene også i spørsmålet om prøveløslatelse.

Sikringsinstituttet har vært utsatt for mye kritikk, og noe er imøtegått ved lovendringen. Blant annet er rettssikkerheten økt ved at spørsmålet om prøveløslatelse kan prøves for retten. I forhold til tidsubestemtheten har man imidlertid fremdeles sett det som nødvendig å holde en viss gruppe lovbrytere fengslet på ubestemt tid av hensyn til samfunnets trygghet. Flere undersøkelser viser at det oppleves som ekstra belastende å gjennomføre en tidsubestemt dom. Det er ikke bare lovbryterne som opplever dette. Også mange pårørende synes det er en stor belastning å ikke vite når vedkommende blir løslatt.

Fordi konverteringsdommene har utgjort forholdsvis mye av antallet forvaringsdommer hittil, er det foreløpig vanskelig å forutse hvor mange forvaringsdommer som vil bli avsagt per år. Når det gjelder anvendelsesområde, kan det så langt tyde på at de samme forbrytelsene som i sin tid medførte sikring også vil kunne gi forvaring. Utfallet av rettssaken i Stavanger vil imidlertid kunne medføre en endring i den rettspraksis vi har sett så langt. Blir noen av de tiltalte i NOKAS saken dømt til forvaring, vil vi se at bestemmelsen også vil bli brukt i forhold til å bekjempe og kontrollere fryktede kriminelle miljøer.
Språk Norsk - NorwegianSpråk English - Engelsk