Forvaringens tidsramme og innhold

Forvaringsstraffens tidsubestemte element består i at retten, etter begjæring fra påtalemyndigheten, kan forlenge tidsrammen med inntil fem år om gangen. Dom på forlengelse innebærer at det fortsatt vurderes å være fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger. Det er ingen øvre grense for hvor mange ganger tidsrammen kan forlenges, slik at straffen i prinsippet kan vare livet ut.
 

I dom på forvaring bør det også fastsettes en minstetid som ikke kan overstige ti år. Dersom det er fastsatt en minstetid for forvaringen, kan den forvaringsdømte ikke løslates på prøve før etter utholdt minstetid. Eventuell fastsatt minstetid får også betydning for når domfelte tidligst kan innvilges permisjon, overføring til fengsel med lavere sikkerhetsnivå, overgangsbolig eller frigang.

Forvaring er en inngripende reaksjon. Reaksjonens varighet skal blant annet vurderes i forhold til om domfelte oppnår en tilfredsstillende egenutvikling og ansvarlighet i løpet av gjennomføringen. Reaksjonen skal likevel ikke vare lenger eller være strengere enn det som er nødvendig av hensyn til sikkerheten. En viktig forutsetning er at forvaringsstraffen skal ha et annet innhold enn straff i tradisjonell forstand og at innholdet skal tilpasses den enkeltes særlige forutsetninger og behov.

Dette krever fagkompetanse på mange ulike områder og et omfattende samarbeid med andre offentlige instanser og frivillige organisasjoner. Tiltak som adferdstrening, arbeidstrening, lovbruddsrelatert og annen programvirksomhet, undervisning og fritidsaktiviteter vil være viktige elementer i gjennomføringen av straffen. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal innholdet i forvaringen søkes tilrettelagt slik at domfelte oppnår en gradvis tilpasning til samfunnet gjennom mer ansvarskrevende gjennomføringsformer og større frihet. Det vil være viktig å kartlegge den enkeltes forutsetninger og utarbeide systematiske gjennomføringsplaner. Kartlegging og observasjon er nødvendig for å vurdere om den domfelte har oppnådd så stor grad av endring i sin adferd og personlighet at prøveløslatelse er forsvarlig.