Mobil Versjon

Forvaringens tidsramme og innhold

Forvaring er den eneste av straffereaksjonene som er tidsubestemt, men retten skal likevel fastsette en tidsramme for forvaringen. Tidsrammen bør vanligvis ikke overstige 15 år og kan ikke overstige 21 år.
Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt i Oslo

Forvaringsstraffens tidsubestemte element består i at retten, etter begjæring fra påtalemyndigheten, kan forlenge tidsrammen med inntil fem år om gangen. Dom på forlengelse innebærer at det fortsatt vurderes å være fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger. Det er ingen øvre grense for hvor mange ganger tidsrammen kan forlenges, slik at straffen i prinsippet kan vare livet ut.

Minstetid

I dom på forvaring bør det også fastsettes en minstetid som ikke kan overstige ti år. Dersom det er fastsatt en minstetid for forvaringen, kan den forvaringsdømte ikke løslates på prøve før etter utholdt minstetid. Eventuell fastsatt minstetid får også betydning for når domfelte tidligst kan innvilges permisjon, overføring til fengsel med lavere sikkerhetsnivå, overgangsbolig eller frigang.

Innhold

Forvaring er en inngripende reaksjon. Reaksjonens varighet skal blant annet vurderes i forhold til om domfelte oppnår en tilfredsstillende egenutvikling og ansvarlighet i løpet av gjennomføringen. Reaksjonen skal likevel ikke vare lenger eller være strengere enn det som er nødvendig av hensyn til sikkerheten. En viktig forutsetning er at forvaringsstraffen skal ha et annet innhold enn straff i tradisjonell forstand og at innholdet skal tilpasses den enkeltes særlige forutsetninger og behov.

Dette krever fagkompetanse på mange ulike områder og et omfattende samarbeid med andre offentlige instanser og frivillige organisasjoner. Tiltak som adferdstrening, arbeidstrening, lovbruddsrelatert og annen programvirksomhet, undervisning og fritidsaktiviteter vil være viktige elementer i gjennomføringen av straffen. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal innholdet i forvaringen søkes tilrettelagt slik at domfelte oppnår en gradvis tilpasning til samfunnet gjennom mer ansvarskrevende gjennomføringsformer og større frihet. Det vil være viktig å kartlegge den enkeltes forutsetninger og utarbeide systematiske gjennomføringsplaner. Kartlegging og observasjon er nødvendig for å vurdere om den domfelte har oppnådd så stor grad av endring i sin adferd og personlighet at prøveløslatelse er forsvarlig.

Permisjon og prøveløslatelse

Den domfelte kan løslates på prøve før utløpet av forvaringstiden. Er det fastsatt minstetid, kan den domfelte ikke løslates på prøve før minstetiden er utløpt. Prøvetiden skal være fra 1 til 5 år. Når den domfelte eller kriminalomsorgen begjærer løslatelse på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Når påtalemyndigheten samtykker i prøveløslatelse, kan slik løslatelse besluttes av kriminalomsorgen.

Retten kan sette flere vilkår ved prøveløslatelse, blant annet at den prøveløslatte skal følges opp av kriminalomsorgen eller at den prøveløslatte skal ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet. Slikt vilkår kan bare settes dersom særlige grunner tilsier det og institusjonen eller kommunen har samtykket. Retten kan bestemme at den prøveløslatte skal kunne holdes tilbake i institusjonen eller den kommunale boenheten mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.