Etikk, straff og fremtidens kriminalomsorg

- Hvis vi tar normaliseringsprinsippet på alvor, vil hverdagene i fengselet bli dramatisk forandret til det bedre, mener hun.

Normaliseringsprinsippet i fengslene innebærer at tilværelsen under straffegjennomføringen skal gjøres så normal som mulig under sikkerhetsmessig forsvarlige rammer. Dette betyr at domfelte og innsatte i utgangspunktet skal ha de samme rettigheter og forpliktelser som befolkningen for øvrig. Nå ønsker ekspedisjonssjef Kristin Bølgen Bronebakk å styrke dette prinsippet. - Det er frihetsberøvelsen som er straffen, og straffen skal ikke gjøres unødvendig tyngende ved et strengt regime. Vi må begrunne avvikene fra det normale - og ikke omvendt, slik det langt på vei er praksis for i dag. Dette gir det beste grunnlaget for en god tilbakeføring til samfunnet, sa hun under Justisdepartementets konferanse om etikk og straff.

For femte år på rad inviterte Justisdepartementet til etikkonferansen Ethos. Denne gang var konferansen i sin helhet viet arbeidet med regjeringens stortingsmelding om kriminalomsorgen. Ti år etter den forrige og tretti år etter Inger Louise Valles kriminalmelding, har justisminister Knut Storberget varslet en stortingsmelding der målsettingen er å forsterke innsatsen for å finne alternativer til fengsel og å bli mer effektive i forhold til rehabilitering. - Vi har selv store forventninger til det produktet vi skal lage, og vi mener det skal være én av de store sakene som regjeringen etterlater seg, sa statsråden på konferansen.

I sitt åpningsinnlegg trakk han raskt linjene til tidligere justisminister Inger Louise Valle og kriminalmeldingen fra 1978. Meldingen ble i sin tid trukket tilbake, men de fleste av hennes ideer er i dag gjennomført i justispolitikken: konfliktråd brukes hyppig, friomsorgskontorene styrkes, fengselsbetjentene jobber systematisk med individuelle samtaler med de innsatte, og arbeidstrening og utdanningstilbud er en naturlig del av soningen. - Vi tar opp arven fra Inger Louise Valles tid, sa han og understreket viktigheten av å kommunisere godt med allmennheten i en slik prosess. - Vi er helt avhengige av at fremtidens kriminalomsorg har legitimitet og forståelse i befolkningen, sa justisministeren. Han uttrykte derfor stor glede over Advokatforeningens ferske undersøkelse om befolkningens rettsfølelse. Her svarer 61 prosent at hovedbegrunnelsen for å benytte fengselsstraff er å rehabilitere lovbryteren for en senere tilbakeføring til samfunnet. Denne tendensen viser at befolkningen spiller på lag med regjeringens mål for den nye kriminalomsorgsmeldingen, mener Storberget: - Det er gledelig å se at det er hos folk flest man har den største forventningen og ønske om at det som skjer i kriminalomsorgen skal ha rehabiliterende virkning. - Det er stort samsvar mellom Advokatforeningens undersøkelse og det som står i Soria Moria-erklæringen, sa en fornøyd statsråd Knut Storberget.

Også Paul Leer-Salvesen, professor i etikk ved Universitetet i Agder, mente det blåste spennende vinder over dagens kriminalomsorg og strafferettspleie: - Vi som har vært interessert i forholdet mellom etikk og juss, synes dette er løfterikt, sa han. Paul Leer-Salvesen har i en årrekke arbeidet med spørsmål knyttet opp til etikk, straff, skyld og forsoning. Nå oppfordrer han Justisdepartementet til å anlegge et bredere perspektiv på straffegjennomføringen enn hva kriminalomsorgsmeldingens arbeidstittel ”Straff som virker” antyder. I stedet for kun å vektlegge én side ved staffens begrunnelse, nyttetenkningen, burde man også betone straffens nødvendighet, mener han: - ”Straff som virker” er en oppsummering av prevensjonsteorier, behandlingsideologi, kognitiv terapi, atferdsterapi og rehabilitering. Alle disse retningene er bærere av viktige etiske perspektiver, men de er ikke tilstrekkelige. Kanskje ville jeg i stedet ønsket meg en overskrift som ”Gode oppgjør for partene - gjerningsperson og offer”, sa han og viste til at en slik forestilling om nødvendighet - av noe som ikke lar seg regne ut, telle eller evaluere – kunne føre etikken og jussen tettere sammen.

For ifølge Leer-Salvesen vil et etisk perspektiv på dom og straff også være bærer av spørsmål om hva som godt for partene, og hva de berørte trenger for å komme videre i livet: - Et godt rettsmøte eller en god konfliktrådsbehandling inneholder denne dimensjonen. Dette er møter som er nødvendige, snarere enn nyttige. Her ligner faktisk retten kapellet under en begravelse. Mennesker møtes etter et tap og skal få hjelp fra kollektivet for å komme seg videre i sin sorg. Det er ingen som spør om en begravelse er nyttig. Den fremstår som nødvendig. Begravelsen fremstår udiskutabelt som en oppgjørsrite for de berørte, der kollektivet gjennom ritualene tilbyr individene en hjelp for å komme videre. Begravelsen er en sorgrite. Skal tro om ikke domstolene også forvalter sorgritualer? De møter i hvert fall mennesker i sorg, sa han.

Professor Paul Leer-Salvesen påpekte samtidig behovet for å få til flere etiske samtaler i kriminalomsorgen. Visst er vi avhengig av et godt juridisk rammeverk for å kontrollere den maktutøvelse som skjer i kriminalomsorgen. Og visst trengs det lover og regler i en profesjon som utøver sitt yrke i en så klart asymmetrisk relasjon som i et fengsel. Men jussens betydning for å begrense maktutøvelse, hindre overgrep og styrke de straffedømtes rettsstilling, må likevel ikke føre til at de etiske diskursene får fattigere levevilkår i kriminalomsorgen, understreket han: - Jussen er alltid tydeligst og klarest der den setter grenser og sier nei. Det er neppe mulig å forestille seg en forskrift som på utfyllende måte beskriver en god fengselsbetjent. Slike beskrivelser er viktige, og de må komme frem i åpne etiske dialoger innen kriminalomsorgen, sa Paul Leer-Salvesen. Ifølge etikkprofessoren egner jussen seg dermed langt bedre til å markere uønsket profesjonell atferd og uønskete handlinger enn å fremme det ønskete. Ja, kan man i det hele tatt forestille seg hvor omfattende de juridiske retningslinjene ville bli om de skulle være tilnærmet heldekkende, undret han: - Den ønskete atferd, den gode betjent, må vi gå til andre samtaler enn til juristene for virkelig å komme nærmere. Kanskje burde fengslene danne etiske komiteer etter modell fra sykehusene? Og kanskje burde de la seg inspirere av etikeren Jürgen Habermas som har foreslått runde bord på hver eneste arbeidsplass - og da særlig de arbeidsplasser der de ansatte har markant makt over en annen gruppe. Ved det runde bordet burde det sitte både ansatte og innsatte. Spørsmål av etisk karakter fra straffefullbyrdelsens hverdag burde stå som tema for denne rundebordsbehandlingen. En etisk komité skal verken være sanksjonerende eller dømmende, men den skal være rådgivende. Og brukt på riktig måte kan den bli et viktig instrument for å få til bedre etiske samtaler i kriminalomsorgen, mente professor Paul Leer-Salvesen.

Også Lars Gunnar Lingås - som i en årrekke har bidratt i utviklingen av sosialt arbeid gjennom undervisning, forskning og faglitteratur - etterlyste større oppmerksomhet mot de etiske grenseoppgangene i straffegjennomføringen. Han påpekte blant annet en rekke verdikollisjoner i kriminalomsorgens innhold og formål, et spenningsforhold der de tilsatte stilles overfor betydelige etiske utfordringer og dilemmaer – ikke minst i forhold til hjelp og kontroll. Dette blir særlig aktualisert i kriminalomsorgens ønske om å forebygge tilbakefall og forandre lovbryteren, mente Lingås. - Her skurrer det i forhold til et humanistisk menneskesyn, sa han.

Lars Gunnar Lingås tok her utgangspunkt i den norske filosofen Hans Skjervheim og hans forståelse av det ”det instrumentelle mistaket”. Ifølge Skjervheim er det grovt sett to måter å forholde seg til andre mennesker på: vi kan behandle dem som om de er ting for å frembringe et bestemt resultat, eller vi kan behandle dem som om de er mennesker og vektlegge egenverdien i samhandlingen. Det mennesket som behandler andre som om de er ting, begår ”det instrumentelle mistaket”: Vi skal forandre og tilpasse dem. - Dette leder til overflatisk tilpasning, som kan evidensbaseres og måles. Tilnærmingen av dette i straffegjennomføringen blir da atferdsmodifiserende programmer, som bruker straff og belønning innenfor selve straffen. Spørsmålet som stilles er ”What works?”, og i dette spørsmålet er etikken knapt inkludert. Virkningene måles etter ytre evidenskriterier som i et vitenskapsteoretisk perspektiv transformerer kvalitet til kvantitet, sa han. Men det finnes samtidig en annen måte å tenke og handle på i møtet med de innsatte, mente Lars Gunnar Lingås. En relasjon der mennesker møtes som subjekter og der vekten legges på utvikling og dannelse, ikke påført forandring og tilpasning: - Mye tyder på at de inngrep i et menneskes liv som til nå er uttenkt og utført i forsøk på instrumentalistisk påvirkning under straffegjennomføring, stort sett ikke har noen effekt. ”Nothing works”. Den etiske konklusjon er derfor fortsatt å gjøre straffen human og mest mulig i samsvar med de idealene om menneskeverd og menneskerettigheter som vi ellers tilslutter oss. Jeg mener at en konsekvent og radikal styrking av relasjonsorienteringen i møtet mellom lovbrytere og humane ansatte er rett retning på den lange og tunge veien vi kunne kalle dannelsens vei eller livskunstens mestring, sa han.

Disse synspunktene ble utfordret av nestleder ved Stavanger fengsel, Tanja Rosså Ødegård. Visst skal vi styrke relasjonskompetansen i kriminalomsorgen, og visst skal vi møte de innsatte som subjekter, mente hun. Men dette behøver da ikke å være en motsats til det å drive programvirksomhet. – Om vi møter innsatte som et objekt eller subjekt er helt avhengig av holdningene til hver enkelt som jobber i kriminalomsorgen, sa hun. Med andre ord: Det handler om hvordan kriminalomsorgen tilrettelegger straffen. - Jeg tror på programmene våre. Og jeg tror på instruktørene, som er fengselsbetjenter. De er profesjonelle, og jeg ser at dette arbeidet styrker den dynamiske sikkerheten i Stavanger fengsel. Jeg ser også at det skjer noe med relasjonen innsatte-ansatte før og etter et program. Det etableres en respekt for hverandres rolle. Slik jeg oppfatter det, er programmene de innsattes arena. Kriminalomsorgen skal ikke behandle, men vi skal drive påvirkningsarbeid. Målet med programmene er at innsatte skal starte en prosess og få kunnskap. Vi ønsker å så et frø som gradvis kan utvikle seg – og da i samspill med det å bli sett og å bli møtt med respekt, sa hun.

Heidi Mork Lomell har forsket på videoovervåkning av det offentlige rom. Hun mener å se en grunnleggende forskyving i kriminalpolitikken de senere årene, en grunnleggende endring i rettsvesenets tilnærming til kriminalitetsproblemet: - Enkelt sagt kan man si at deler av rettsapparatet har gått fra å være tilbakeskuende eller reaktive til å bli grunnleggende fremoverskuende eller proaktive. Og det har gått fra å være fokusert på kriminalitetsbekjempelse, rettssikkerhet og rettferdig gjengjeldelse, til i hovedsak å legge vekt på risiko og sikkerhet, hevdet hun.

Som illustrasjon på dette skiftet viste Mork Lomell til én av arbeidsgruppene som ble satt ned for å gi departementet faglige anbefalinger til kriminalomsorgsmeldingen. Arbeidsgruppe sju, som så på temaet sikkerhet, skriver her at ”sikkerhetshensyn kommer i første rekke i tilfeller der det må prioriteres mellom beskyttelse av samfunnet og andre hensyn.” - En slik dreining fra en reaktiv til en proaktiv kriminal- eller sikkerhetspolitikk byr på nye etiske utfordringer, sa hun. For mens rettsapparatet er grunnlagt på en reaktiv logikk, er sikkerhetstenkningen ifølge Heidi Mork Lomell langt på vei fundert på det motsatte.Her er det forkjøpslogikken som dominerer. Men hvilken rolle spiller rettssikkerheten i en slik sikkerhetslogikk, og hvordan skal vi begrunne forkjøpsinngrep, spurte hun. - Selv om vi er nærmere hundre prosent overbevist om at en person vil begå en ulovlig handling, er vi samtidig moralsk forpliktet til å respektere individet som en moralsk agent. Slik anerkjenner vi at individet ikke bare har et valg, men også kan være i stand til å gjøre det riktige. Å lukke og frata individet denne muligheten ved å komme handlingen og individet i forkjøpet, er å vise manglende respekt for individets moralske autonomi: muligheten til å foreta det riktige og gjøre den lovlige handlingen, hevdet hun.

Hun mener kriminalomsorgen nå står overfor et veiskille i valget om man skal komme handlinger i forkjøpet eller kun å reagere på begåtte regelbrudd. Samtidig satte hun spørsmålstegn ved om sikkerhet virkelig må stå i et spenningsforhold til personvern, frihet eller likhet: - Heller enn å se på disse målene som konkurrerende, kan man argumentere for at bestrebelsene på å oppnå sikkerhet kun kan rettferdiggjøres hvis det fører en nærmere overordnete mål som frihet, rettferd, likhet, tillit og sosial forbedring. Sikkerhetstiltak blir slik en nødvendig forutsetning for frihet og rettferd, sa post doc. Heidi Mork Lomell ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi.