En straff som virker

Det var i mai i fjor at justisminister Knut Storberget orienterte Stortinget om at regjeringen vil presentere en ny melding om kriminalomsorgen. Ti år etter den forrige, vil regjeringen legge frem en stortingsmelding der målsettingen er å forsterke innsatsen for å finne alternativer til fengsel og å bli mer effektive i forhold til rehabilitering. - Sammen med den nye straffeloven, er dette det viktigste justispolitiske dokumentet vi lager i denne regjeringsperioden, sa statssekretær Terje Moland Pedersen da han åpnet kriminalomsorgens tradisjonsrike fagkonferanse Faget i fokus. Konferansen var denne gang i sin helhet viet meldingsarbeidet, og nærmere 235 deltakere fra kriminalomsorgen, justissektoren og offentlige og private samarbeidspartnere fikk i to dager høre ulike innfallsvinkler og innspill til hvordan fremtidens kriminalomsorg bør fortone seg.

Terje Moland Pedersen trakk raskt linjene til tidligere justisminister Inger Louise Valle og kriminalmeldingen fra 1978. Meldingen ble i sin tid trukket tilbake, men de fleste av hennes ideer er i dag gjennomført i justispolitikken, påpekte statssekretæren i Justisdepartementet: - Inger Louise Valle satte kriminalpolitikken inn i en større sosial sammenheng. Det var nytenkende, og det var omstridt. Når vi nå arbeider med en ny kriminalomsorgsmelding, må vi ikke være redd for å trå inn på kriminalmeldingens arena. Samtidig skal vi være nytenkende, sa statssekretæren om meldingen som har fått arbeidstittelen ”Straff som virker – en kunnskapsbasert kriminalomsorg”. Statssekretær Terje Moland Pedersen fremhevet samtidig betydningen av en bred forankring i opinionen når alternativene til fengselsstraff skal legges frem: - Vi må i langt større grad enn i dag få folks støtte for de tiltak vi velger å bruke. Alternativet er en hendelsesstyrt kriminalomsorg som ikke er tilstrekkelig robust. Det er derfor ikke nok at dere som fagpersoner kan utarbeide et sett med tiltak som er kunnskapsbaserte. Vi må også kommunisere mer og bedre med folk som ikke kan det faglige stammespråket. Jeg mener ikke å si at vi skal legge oss flate for en eventuell opinion, men vi kan ikke tillate oss at viktig og riktig reformarbeid stopper opp fordi vi har undervurdert opinionen, sa han – og fortsatte: - Kanskje var det nettopp dette punktet Inger Louise Valle undervurderte da hun måtte trekke sin kriminalmelding: det at det ikke var sørget bredt nok for en forankring i opinionen?

En fersk dansk undersøkelse, gjennomført av professor Flemming Balvig ved København universitet, viser at danskene har liten kunnskap om hvordan den mest alminnelige kriminalitet blir straffet. 79 prosent av de spurte undervurderte domstolenes strenghet, og i konkrete saker dømte de selv mildere enn hva domstolene ville ha gjort. - Befolkningens syn på straff baserer seg i stor grad på et urealistisk grunnlag, fortalte visedirektør Annette Esdorf i Direktoratet for kriminalforsorgen i Danmark. I Norge har regjeringen – blant annet av slike årsaker - lagt opp til en bred og opplysende debatt, en dialog som tar sikte på å være både visjonær og opinionsdannende og som kan føre til en klar styrking av norsk straffegjennomføring: - Vi vet at det er vanskelig å utvikle små tanker til store tanker. Det er vanskelig å være grensesprengende hvis man tar utgangspunkt i det bestående. Derfor har vi utfordret alle – både arbeidsgrupper, ulike tårnformasjoner og referansegrupper - til å slippe seg løs, til å tenke høyt og fritt og gjerne være vilt urealistiske hvis det kan føde en tanke som hjelper oss videre, sa ekspedisjonssjef i Justisdepartementet Kristin Bølgen Bronebakk. Hamar katedralskole er én i rekken av disse tiltakene som inngår i regjeringens justispolitiske ”demokratieksperiment”: Ett hundre samfunnsfagselever vil her komme med innspill og råd til statsråden i forhold til ungdommers holdninger til straff og straffedømte. Et annet initiativ er dialogkonferanser i fengslene der justisministeren vil møte både innsatte og tilsatte for å samtale om fremtidens kriminalomsorg. Knut Storberget har videre oppfordret alle i Norge til å sende innspill og råd til ham via departementets nettside, og det er opprettet en rekke andre møteplasser der meldingsarbeidet står som hovedtema.

Tenketårnet er én av disse møteplassene. Justisdepartementet inviterte i mai sju fag- og kulturpersonligheter – tre professorer, én filmskaper, én skuespiller, én økonom og én dommerfullmektig – til Bastøy fyr for i to dager og én natt å diskutere fremtidens kriminalomsorg. Diskusjonene var så fruktbare og gode at gruppen vil møtes igjen til høsten – denne gang på Ringerike fengsel.

Professor Stein Ringen ved Universitetet i Oxford er ett av medlemmene i Tenketårnet, og han så med stor entusiasme på justisministerens tanker om å redusere bruken av fengselsstraff. For det er både realistisk og mulig, mente han:

- Det krever ingen radikal og ny filosofi over forbrytelse, straff og samfunn; noen praktiske og enkle grep er nok. Ideen er samtidig realistisk på grunn av den fine prosessen som er satt i gang i forkant, der en lang diskusjon leder frem mot en presentasjon av meldingen. På den måten vil den heller ikke møtes av et tilbakeslag i opinionen, trodde Stein Ringen som hadde følgende råd å gi til justisministeren:

• Sett aldri barn i fengsel. Barn havner i fengsel hvis det er manglende kapasitet i sosial omsorg. Sier kriminalomsorgen nei, må sosialomsorgen ta ansvaret.
• Det bør foretas en gjennomgang av det vi regner for kriminalitet. Forbrytelse og straff er tett forbundet med bruk, besittelse og omsetning av narkotika. Det behøves her en grenseoppgang mellom kriminalomsorg og sosial omsorg.
• De fleste innsatte soner forholdsvis korte dommer. Korte fengselsstraffer er imidlertid ikke bryet verdt. For den innsatte er det for kort tid til å komme på rett kjøl, men lang nok tid til å bli herdet. For ofrene er det liten tilfredshet i form av straff og hevn, og for samfunnet er det en kostbar måte å fostre mer forbrytelse i fremtiden.
• Det er gode alternativer til fengsling for mindre lovbrudd. Konfliktråd, samfunnstraff og elektronisk overvåkning er eksempler på dette. Differensierte reaksjoner er et viktig stikkord, mente Ringen:

- Det gamle guttehjemmet på Bastøy hadde et hardt regime med mange og strenge reaksjoner. Én av reaksjonene var arrest, men dette skulle likevel bare brukes som siste utvei: ”Der dog ikke bør anvendes, før end alle andre straffemidler er forsøgte”, stod det i reglementet, og det er en god regel. Om justisministeren bygger den neste stortingsmeldingen på denne regelen, er ideen om å redusere fengselsstraff realistisk og gjennomførbar, sa Stein Ringen, som til daglig er professor i sosiologi og sosialpolitikk i Oxford.

Filmskaper Margreth Olin, kjent og prisbelønnet for blant annet dokumentarfilmene ”Dei mjuke hendene” og ”Kroppen min”, deltar også i justisministerens tenketårn. I to år fulgte hun venninnen Pia, som da var narkoman, med kamera, og hun fikk ta del i møter med både helsevesen, politi, domstol og kriminalomsorg. Hun oppfordret kriminalomsorgen til i større grad enn i dag å se, hjelpe og bygge videre på det menneskelige i dem som soner i fengslene. Hun pekte på skadevirkningene av bruk av isolasjon, og hun etterlyste mer humanisme – ikke som ord eller begrep, men som noe som i større grad er innfelt i det norske samfunnssystemet:

- Hva om vi stoppet byggingen av Halden fengsel og la pengene i flere behandlingsplasser, flere åpne fengsler, der tillit, læring, utdanning - det å tenke at mennesket kan tilegne seg empati - stod i høysetet for kriminalomsorgen fremover? For jeg tror ikke at dagens system fungerer godt nok. Det er på tide å ta de verdiene vi har i samfunnet og omsette dem i våre systemer, sa Olin.

Etter hennes mening må kriminalomsorgen i større grad enn i dag nettopp våge å vise de innsatte tillit, og de straffedømte må få større muligheter til å være med å planlegge og forme innholdet i egen soning. Mennesker vet jo ofte selv best hva de trenger, påpekte hun:

- Hva hvis vi tenkte: Disse menneskene har opplevd nok svik, nok brutalitet, nok avvisning - det er på tide å vise dem tillit: Vi tror på det menneskelige i deg. Det handler om å respektere et menneske som også har gjort noe galt, å bli gitt en sjanse til å ta ansvar. Samfunnet viser ansvar ved å gjøre nettopp det, sa Margreth Olin.

Hennes synspunkter ble langt på vei fulgt opp av Thomas Mathiesen, professor i rettsosiologi og medlem av KROMs kriminalomsorgsutvalg. Mathiesen har vært en kjent stemme i norsk og internasjonal kriminalitetsdebatt de siste førti årene, og han presenterte en rekke grunner for ikke å bygge nye fengsler:

1. Fengsel rehabiliterer ikke. Tilbakefallet blir ikke redusert, annet enn i noen få tilfeller. Dette betyr imidlertid ikke at samfunnet skal slutte å hjelpe, men tilbudene må tilføres de innsatte som rettigheter og ikke som virkemidler, mente Mathiesen. – Om noen kanaliseres bort fra ny kriminalitet, er det bra. Men så lenge vi har fengsler, er fangene uansett mennesker med rett og krav på drastisk høyning av livskvaliteten bak murene, sa han.
2. Fengsel virker ikke allmennpreventivt eller avskrekkende.
3. Fengsel uskadeliggjør ikke. Fengsel er en kriminalitetsskole, og det begås kriminalitet inne i fengslene. Det er vanskelig å kunne forutsi hvem som i fremtiden vil begå alvorlig kriminalitet, og troen på at kriminaliteten reduseres ved å sette hele kategorier av kriminelle i streng og langvarig soning, bygger i det store og hele på bristende forutsetninger om kriminalitetens forekomst, mente han. – Det er riktig at mye av den tradisjonelle kriminaliteten har opphav i blant noen relativt få, men det kommer alltid opp nye grupper og nye generasjoner, slik at denne politikken i hovedsak vil føre til voldsomme fangetall, sa Mathiesen.
4. Det er vanskelig å begrunne fengselsstraff med rettferdighet. Voldsom mediepåvirkning og moralsk panikk rundt enkeltsaker, gjør at en skala som anses som rettferdig på ett tidspunkt, kan fremstilles som urettferdig like etterpå. Hva som oppleves som rettferdig, varierer også sterkt med befolkningsgruppas nærhet eller distanse til straffesystemet.
5. Bygging av fengsler er irreversibelt. Er fengselet først bygd, gjøres det ikke om selv om man kommer på andre tanker.
6. Fengselet er umettelig. Det blir nesten alltid fylt til randen eller overfylt. Det gjør at vi snart vil få en ny soningskø, selv om vi bygger et fengsel til.
7. De nye, moderne fengslene er inhumane, kanskje mer inhumane enn de gamle. De er karakterisert gjennom sement, stål, spesialglass og videoovervåkning. Kontrollen er voldsom, og det er krenkende både for innsatte og betjenter.
8. Irreversible, umettelige og inhumane fengsler bryter med grunnleggende verdier som integritet og menneskelige rettigheter.
9. Fengselet hjelper ikke ofrene.
10. Soningskø og overbefolkning av fengslene kan lett løses på andre måter enn ved å bygge flere fengsler – blant annet ved å øke bruken av fremskutt løslatelse, som allerede er hjemlet i straffegjennomføringsloven.

- Hvis justisministeren og hans folk i stortingsmeldingen om kriminalomsorgen, plasserte i forkant av dagsorden for eksempel ti års moratorium på fengselsbygging - ikke flere fengsler i de kommende ti år - og i stedet satte oppgradering av de gamle, som også er mye billigere, samt tenkepause, noe reduksjon av straffetider som nevnt, og innføring av noen av de alternativene som diskuteres, ville de gjøre seg positivt og internasjonalt berømte for å utvise mot og utradisjonell tenkning, sa professor Thomas Mathiesen.

Til enhver tid sitter det omkring 3 300 personer i norske fengsler. 2 622 av påbegynte dommer er én måned eller mindre, 2 072 er mellom én og to måneder, mens 1 252 av dommene er mellom to og tre måneder. Gjennomsnittlig soningstid er 103 døgn, viser tall fra 2006. Det er ikke minst alle disse korte fengselsstraffene Justisdepartementet nå ønsker å se nærmere på: - For å lykkes med reformer må vi få frem at trygghet i samfunnet er og blir vårt viktigste mål. For noen lovbrytere vil vi heller ikke i fremtiden ha andre alternativer enn å frata dem friheten. Vår utfordring er å forklare at samfunnets trygghet settes i fare ved ukritisk bruk av fengsel. Vårt viktigste bidrag til å få ned tallet på fremtidige kriminalitetsofre, er nettopp en straff som virker. Vi har ikke mange holdepunkter for at korte fengselsstraffer stanser en videre kriminell livsstil. Ved lange fengselsstraffer kan jo utelukkelsen fra samfunnet i seg selv gjøre et senere lovlydig liv enda vanskeligere. Likevel er utviklingen i mange land stadig mer bruk av fengsel. Hos oss er regjeringens signaler klare: Vi skal bryte den utviklingen man har sett både hos oss og i andre land med stadig flere mennesker i fengsel. Samfunnet skal reagere på lovbrudd, men vi skal gjøre det på en mer hensiktsmessig måte, sa ekspedisjonssjef Kristin Bølgen Bronebakk.

Retningen for dette arbeidet er allerede langt på vei gitt. I kriminalomsorgens fagstrategi heter det at målet for straffegjennomføringen er at den straffedømte etter endt soning:

• er stoffri eller har kontroll over sitt stoffbruk
• har et passende sted å bo
• kan lese, skrive og regne
• har en sjanse på arbeidsmarkedet
• kan forholde seg til familie, venner og samfunnet for øvrig
• evner å søke hjelp for problemer som måtte oppstå etter løslatelsen
• kan leve uavhengig.

- Dette er bildet vi har laget oss på hvor vi skal. Ikke minst det siste punktet er for meg essensen i hva det dreier seg om. Det er et voldsomt ambisjonsnivå, men det er vår visjon, og stortingsmeldingen skal beskrive hva som skal til for at vi skal komme dit, sa ekspedisjonssjef Kristin Bølgen Bronebakk i Justisdepartementet.