En lang rekke dilemmaer

Av Marianne Vollan, direktør i Kriminalomsorgsdirektoratet

Aftenposten belyste 2. april soningsforholdene i kjølvannet av 22. juli-saken, både i papiravisen og nettutgaven. En rekke personer hadde besvart spørsmål fra avisen, blant dem undertegnede på vegne av kriminalomsorgen. Senere fulgte Aftenposten opp temaet blant annet med en TV-debatt i nettutgaven. Her kritiseres kriminalomsorgen for å komme med generelle forklaringer – ikke konkrete. Her sporer kritikken av.

Kriminalomsorgen skal sørge for en trygg straffegjennomføring, både i denne saken og i alle andre saker der samfunnet idømmer en person straff. Vi skal trygge samfunn, ofre, ansatte, innsatte og medinnsatte. Målet er at domfelte etter gjennomført straff velger et kriminalitetsfritt liv. Det er frihetsberøvelsen som er straffen, fangene beholder andre rettigheter, men sikkerhetsmessige hensyn kan tilsi at det må gjøres begrensninger.

Ikke noe å skjule
Åpenhet overfor samfunnet omkring oss er en av de verdier kriminalomsorgen bygger sin virksomhet på. Høye murer til tross – vi har ikke noe å skjule. Men likevel har vår åpenhet noen klare begrensninger.

En innsatt har full rett til å klage på hvordan kriminalomsorgen behandler ham eller henne. Slik er det, og slik skal det være i en demokratisk rettsstat. Derfor mottar kriminalomsorgen hvert eneste år en lang rekke klager fra innsatte. Hvis den innsatte klager på et vedtak fengselet har fattet, stiles klagen til den regionen i kriminalomsorgen som fengselet tilhører. Og er det regionen som har fattet vedtaket, er Kriminalomsorgsdirektoratet klageinstans. Det er også adgang til å klage en sak inn for Sivilombudsmannen og til å prøve den for domstolene.

Hensynet til at denne saksgangen skal være ryddig og skikkelig, begrenser kriminalomsorgens mulighet til å gå inn i offentlige diskusjoner om enkeltsaker. For gjør vi det, risikerer vi å gjøre oss selv inhabile i den klageprosessen vi har ansvar for å administrere. Og da setter vi både oss selv, de innsatte og samfunnet omkring oss i en umulig situasjon.

Hensyn til taushetsplikt
I øyeblikket har vi en klage til behandling i 22. juli-saken. Kriminalomsorgsdirektoratet vil også i tiden fremover være klageinstans for vedtak som treffes i saken, og det gjør at vi ikke kan gå inn i en offentlig diskusjon.

Også hensynet til taushetsplikt og personvern begrenser kriminalomsorgens mulighet til åpen kommunikasjon om enkeltsaker. Reglene som skal ivareta personvernet er strenge og unntakene få.

Nylig henvendte en mann seg til kriminalomsorgen og spurte om i hvilket fengsel et av hans familiemedlemmer sitter. Da måtte vi svare at taushetsplikten hindrer oss i å besvare spørsmålet. Det var ikke det svaret mannen ønsket seg, men det var det svaret vi var forpliktet til å gi.

Taushetsplikten gjelder i alle saker og for alle domfelte, og lovverket gir ikke unntak for personer eller saker som omfattes med stor interesse i samfunnet. Derfor må vi i slike saker begrense oss til å besvare spørsmål på generell basis, uten å gå detaljert inn i enkeltsaker.

Skal beskytte fellesskapet
Samtidig er sikkerhet grunnleggende for kriminalomsorgen. Vi har ansvar for å beskytte fellesskapet mot personer som domstolene mener er farlige. Vi har også ansvar for å sikre at våre ansatte har den nødvendige sikkerhet når de gjør jobben sin.

Og så noe som tilsynelatende ofte blir glemt: Så lenge en person er innsatt i et fengsel, har vi også ansvar for hennes eller hans sikkerhet. Av dette følger igjen at vi også har ansvar for sikkerheten til den innsattes medinnsatte. Også disse hensynene gjør at vi må agere på bestemte måter, uten at vi i enkeltsaker kan ta diskusjonene i offentlighet.

For tiden gjennomfører omkring 100 personer forvaringsdom i norske fengsler. Det gjør de fordi domstolene mener at disse domfelte frembyr en særlig gjentagelsesfare, og at en tidsbegrenset straff ikke er tilstrekkelig til å beskytte samfunnet. I årenes løp har flere mennesker sonet på særlig høyt sikkerhetsnivå i fengslene, selv om det heldigvis ikke er vanlig. Kriminalomsorgen beslutter når dette sikkerhetsnivået skal brukes, og det kan bare anvendes når det er grunn til å tro at det er særlig rømningsfare, fare for anslag utenfra for å bistå til rømning, fare for gisseltagning eller fare for ny og særlig alvorlig kriminalitet.

Innsettelse på avdeling for særlig høyt sikkerhetsnivå medfører ikke automatisk isolasjon fra andre innsatte, regelverket åpner for fellesskap med andre innsatte på samme avdeling. Det er imidlertid til enhver tid svært få innsatte på særlig høyt sikkerhetsnivå, tidvis bare én innsatt. I slike tilfeller vil innsettelse innebære fravær av fellesskap med andre innsatte.

Begrenser skader av isolasjon
Kriminalomsorgen deler fullt ut synet på at isolasjon fra andre innsatte over lengre tid er skadelig. Derfor arbeider vi systematisk for å begrense slike skader så langt som mulig. Hvordan dette gjøres i en avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå, varierer fra innsatt til innsatt, avhengig blant annet av deres egne ønsker og forutsetninger, og av hensynet til sikkerhet slik jeg har beskrevet det foran. Det kan for eksempel være tale om innleide besøksvenner og økt areal for å gjennomføre aktiviteter som ellers ville funnet sted i fellesskap med andre innsatte. Kriminalomsorgens ansatte, tilgjengelig helsepersonell, fengselets skole og prestetjenesten bidrar til at isolasjonen aldri er total.

Jeg er flere ganger den siste uken blitt bedt om å delta i mediedebatter om 22. juli-saken. Jeg har valgt ikke å stille opp, ut fra det jeg har beskrevet foran og fordi opphetede debatter om et slikt tema kan føre til at viktige prinsipper og begrunnelser blir skjøvet til side.

Straffegjennomføring er en lang, lang rekke av dilemmaer. I kriminalomsorgen arbeider vi systematisk med disse dilemmaene, hver eneste dag.

Hovedmålet er et tryggere samfunn.

(Artikkelen er også publisert som debattinnlegg i Aftenposten 9. april 2014)