Mobil Versjon

Benådning

Benådning innebærer vanligvis at straff gjøres betinget med 2 års prøvetid, jf. straffeloven § 52-54. Unntaksvis kan benådning medføre at straffen ettergis i sin helhet. Det følger av Grunnloven § 20 at det er Kongen i Statsråd som kan benåde forbrytere. Justis- og beredskapsdepartementet har fullmakt til å avslå søknader om benådning.
Benådningsinstituttet er ment som en sikkerhetsventil i det strafferettslige reaksjonssystemet. Benådning skal hindre at straff blir fullbyrdet når dette vil være særlig urimelig eller uheldig på grunn av ekstraordinære omstendigheter som er inntruffet etter rettskraftig dom, eller som domstolen ikke kjente til. En benådning skal ikke være en overprøvelse av domstolens avgjørelse, og det er derfor ikke et relevant argument for benådning at domfelte hevder seg uskyldig dømt eller at straffen er for streng.
Det skal mye til for å få innvilget en søknad om benådning. I 2010 ble det avgjort 119 søknader eller klager på benådning. Av disse ble benådning innvilget i 23 saker, hvorav 20 for frihetsstraff og 3 for bøter.
En søknad om benådning undergis en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering, hvor man vanligvis står overfor en rekke momenter som trekker i ulik retning. Et moment for benådning kan være at domfelte har fått så store helsemessige problemer at straffegjennomføringen vil representere en ekstraordinær påkjenning for ham. Det samme gjelder dersom det har oppstått uvanlig byrdefulle familieforpliktelser. På den annen side taler det mot benådning at domfelte er ilagt en lang fengselsstraff for et alvorlig straffbart forhold, eller at han gjentatte ganger er domfelt for samme type forhold. Manglende økonomisk evne anses normalt ikke som en slik ekstraordinær omstendighet som kan begrunne benådning for bøter.